Daglig kommer det ca. 30 oppringninger til den nasjonale sentralen som holder til i Kristiansand. På ett år har 6300 mennesker henvendt seg, og av dem er det i 200 av sakene blitt tatt kontakt med det lokale barnevernet, politiet eller helsepersonell.
Til tross for at Norge er et av verdens beste land å bo i, er dessverre et av fire barn berørt av foreldres rusmisbruk eller psykiske lidelser. Omsorgssvikt og overgrep forekommer daglig, og det er ingen selvfølge at barn i slike situasjoner vet hvor de skal henvende seg for hjelp, særlig ikke når barnevernstjenesten i deres hjemkommune er stengt. En nødtelefon kan være et lavterskeltilbud som er lett å benytte. Hittil er Alarmtelefonen ikke godt nok kjent, og markedsføringen av den har vært den største bøygen. Men stadig flere barn og unge hører om den, og forteller hverandre hvor det går an å ringe hvis livet er ille.
Er du redd når du er hjemme? Er ett av spørsmålene på alarmtelefonens hjemmeside. Også voksne kan ringe til telefonen dersom de er bekymret for egne eller andre barns situasjon. De som betjener telefonen er ansatte med erfaring fra barnevernsarbeid. De lytter, gir råd og veiledning, trøster og videreformidler kontakt til andre hjelpeinstanser. Noen ganger sender de en bekymringsmelding til barneverntjenesten i barnets hjemkommune. I spesielt alvorlige tilfeller kan de også varsle politiet for å vurdere om det er behov for å gripe inn akutt.
Tjenesten avspeiler at mange norske kommuner ikke evner å gi sine innbyggere en god nok sikkerhet. Særlig har mange småkommuner en for dårlig utbygd barneverntjeneste med for lav kompetanse, selv om mange har begynt å utvikle interkommunale ordninger. Antall bekymringsmeldinger til barnevernet øker, mens antall stillinger ikke har holdt tritt med utviklingen. Regjeringen skal ha ros for opprettelsen av Alarmtelefonen, som har styrket barnas rettssikkerhet.