Jeg fikk et generøst tilbud for noen uker siden om å sitte i styret på ungdomsskolen hvor vår datter går. Jeg takket nei. Begrunnelsen var ganske enkel. Jeg sløser ikke bort tid og krefter på å delta på møter i kommunale supperåd. Det er den mest presise betegnelsen som kan gis på dette uviktige organet som er opprettet på alle skoler i Kristiansand. Politikerne, og ikke minst skoledirektøren, tror styrene legitimerer foreldreinnflytelse og engasjement. Jeg vil anta at for de fleste foreldre er styrevervene en pliktøvelse.
Det er gjennom mange utredninger og forskningsrapporter kraftig understreket hvor viktig det er med foreldrebasert innsats i forhold til skolen. Opplæringsloven plasserer ansvaret for opplæringen hos foreldrene. Skolen er et virkemiddel og et redskap, og i de fleste tilfellene en meget viktig medspiller i undervisning og opplæring.
Foreldreinnsatsen er ikke bare å se til at barna kommer på skolen i rene klær, har med seg niste og har gjort leksene. De valgte foreldrekontaktene spiller en viktig rolle i arbeidet med å legge sosiale rammer for klassen. Der gjør jeg en jobb, fordi den materialiserer seg. Å arbeide for tiltak som utvikler det sosiale klassemiljø er viktig. Her har foreldrene en positiv jobb å gjøre.
Men det å bli klassekontakt og delta på FAU betyr også at du kan få tilbud om å sitte i styret. Bare den tilfeldige måten å bli valgt inn i et styrende organ på er i seg selv ille nok. Det er mange år siden jeg gjennom demokratisk valg med stemmesedler ble valgt til styreleder på Åsane skole. Den skolen hadde utvidet selvstyre. Styret hadde en innflytelse, selv om jeg nok syntes at styringsformen var noe kunstig. Men så bestemte oppvekststyret i Kristiansand seg for å endre styringsformen. Det utvidede selvstyret ble inndratt. Styret på Åsane skole ble også et supperåd. Den gang satte styret foten ned. Samtlige foreldrevalgte styremedlemmer trakk seg fordi alle var valgt på et styringsgrunnlag som politikerne plutselig endret, med en skoledirektør på sidelinjen som nærmest småtrippet av tilfredshet over at politikerne igjen gav henne nærmest all makt og styring over skolene.
Det politikerne den gang aldri ofret en tanke er at i hvert styre på den enkelte skole sitter det også en folkevalgt. Og styringsformen i supperådene er slik at saken ikke fremsendes direkte til de folkevalgte. Sakene må passere skoledirektøren, som enerådig kan bestemme videre saksgang. At politikerne i Kristiansand finner seg i at en etatsjef overprøver folkevalgte er i seg selv oppsiktsvekkende.
Det er mange forskjellige former for å styre en skole. Kristiansand har valgt en modell der foreldrene nærmest er et slags alibi for en betegnelse om foreldrebasert innflytelse. Da Kristiansand kommune for seks år siden inndro muligheten den enkelte skole hadde for fullt selvstyre og vingeklippet foreldre med meninger og synspunkter, var det andre alternativer. Styret for Åsane skole ba om mulighet for å utprøve en styringsmodell fra Stavanger med en innflytelse som var reell. Oppvekststyret avviste dette. De siste seks årene har det sittet en haug av foreldre som tror de har innflytelse i de forskjellige styrene.
Hva er så alternativet til et kommunalt supperåd, hvor det i tillegg sløses vekk penger i møtegodtgjørelse for deltakelse på møter uten særlig betydning?
Et alternativ er naturligvis en styringsmodell hvor styret har full råderett over budsjett og ansetter personell og drifter etter rammetilskudd. Den pedagogiske drift kan skje i nært samråd med rektor og personellet.
Nei, dette lar seg nok ikke gjøre, vil politikerne si. Ja vel, men da må politikerne foreta et valg. Enten må de fjerne supperådene eller så må de gi foreldrene en innflytelse som er reell, og som skaper det engasjement alle mener er av avgjørende betydning for totaliteten på en skole.
Det er en fornøyelse å lese om det engasjement som vises fra foreldre via nettsiden til foreldreutvaglet for grunnskolen, FUG. Her er det plukket eksempler på foreldrebasert innsats i forhold til elever og skolen som viser et mangfold, kreativitet og engasjement. Det er godt mulig at vi har det også i Kristiansand. Men Kristiansand mangler det rammeverket som skal til for virkelig å gi foreldrene en innflytelse. Når styremøtene for det meste består av å motta informasjon fra rektor om budsjett og økonomistatus, blir deltakelsen på slike møter et spill for galleriet. Å delta på styremøter på skolene er demotiverende fordi innflytelsen stort sett kan sammenfattes i muligheten for å lage strategiplan med utgangspunkt i dårlige budsjetter At enkelte skoler ikke legger ut referat fra møtene bidrar også til at foreldrene lar seg passivisere i mangel på informasjon.
God informasjon fra skolen er motiverende for et foreldreengasjement. Samtidig bidrar skjev informasjon til irritasjon. På enkelte skoler finnes det personell som virkelig bidrar på skolenes nettsider med oppdaterte nyheter. Andre er ganske passive. Da blir også lysten til å besøke skolenes nettsider redusert.
Det har undret meg at det kommunale foreldreutvalget i Kristiansand har latt seg drive med over mange år uten å sette foten ned. Hvorfor stopper ikke KOMFUG opp og stiller spørsmål ved den tøvete, foreldrebaserte styredeltakelsen? Hvorfor kan ikke KOMFUG ta initiativ til å etablere slagkraftige foreldrearbeidsutvalg som erstatning for styrene og dermed uavhengig av en byråkratisk og styringskåt skoledirektør? Her kan kreativiteten blomstre og foreldreengasjementet komme til sin rett.
For måten å sikre foreldrene en mulighet til å skaffe seg innflytelse på er enten å endre rammebetingelsene for styrenes virksomhet, eller å la foreldrearbeidsutvalgene i fri dressur utvikle rammene for samspillet mellom skole og foresatte i samråd med den enkelte rektor. Da har vi som foreldre gått bakveien. Og det er nok den veien som er best, for våre barn. Det er de vi jobber for. Ikke politikerne og skoledirektøren.
I Bergen ble det senest i 2007 innført driftsstyrer ved skolene etter modell fra Stavanger, den modellen som Kristiansand forkastet i 2004. Velkommen etter, Kristiansand.