Statens vegvesens arbeid med å kartlegge etterslepet er ikke ferdig ennå, men tall Nationen har fått tilgang til, tyder på at utgiftene er nærmere sju milliarder kroner.
Siden 1985 er det bygget rundt 250 veitunneler. Under byggingen ble beskjedne krav og billige løsninger foretrukket av kostnadshensyn. Det har straffet seg. Budsjettene til vedlikehold og drift eser ut. Det meste av oppgraderingsbehovet skyldes generelt forfall samt nye EU-krav som skal være innfridd innen 2019. Det er 1 050 veitunneler her i landet med en samlet lengde på ca. 1 000 km. Tusenvis av nordmenn må daglig kjøre gjennom fjell. Ikke alle opplever det like behagelig. I årevis har vi blitt forsikret om at norske tunneler er blant de sikreste i verden. Slik er det ikke.
I internasjonale rapporter de siste årene har våre tunneler havnet i bunnsjiktet på sikkerhet i forhold til tunneler andre steder i Europa. Dårlig belysning, manglende sikring mot brann, for lang avstand mellom nødutganger og alarmtelefoner og underdimensjonert viftekapasitet er blant svakhetene. Dessuten påpekes det at nye, norske tunneler med høy trafikkmengde som er bygget i ett løp, utgjør en langt større risiko for trafikksikkerheten enn hvis man hadde hatt to.
Brann er det verste scenariet i en tunnel. Brann og påfølgende røykutvikling vil fort kunne utvikle seg til katastrofe. Blant tiltak som kan bedre sikkerheten er tildekking av det svært brennbare tetningsstoffet polyetylenskumplater. Allerede i 1994 skulle man skifte ut PE-skum fra 88 brannfarlige tunneler. Dette ble ikke gjort, og antallet brannfarlige tunneler har økt.
Tunneler er statistisk sett de minst ulykkesbelastede delene av veiene våre. Det kan likevel ikke være noen sovepute for at sikkerheten ikke skal være på topp. Alle som trafikkerer norske tunneler må kunne stole på at politikere og veimyndigheter gjør hva de kan for at sikkerheten skal bli best mulig. Stortinget må bevilge de midlene som er nødvendige for at vi alle skal kunne føle oss trygge i de vel 1 000 tunnelene Norge har.