Det skrives på en ny stortingsmelding om mat og landbruk. Betyr det noe for oss her i Agder hva som står i den? Har regionale politikere noen mulighet til å påvirke hva som står der?
Agderlandbruket består av ca. 2 000 aktive bruk, og det omsettes for godt over én milliard kroner hvert år. Hovedproduksjonene er melk og kjøtt av storfe og sau. Det er gode forutsetninger for beiting, grønnsaker og bær. I tillegg leverer landbruket mange fellesgoder som landskap, miljø, infrastruktur og arbeidsplasser. Landbruket er også en viktig kultur— og kunnskapsbærer som vi alle nyter godt av.
Det skjer store strukturendringer. Mange avslutter gårdsdriften. Men det registreres også stor vilje til å investere, både i bygninger, tidsbruk og kunnskapsbygging. Agderbøndene har god kvalitet på produktene sine og er stolte av den tradisjon og kultur de står i.
Men hvilke rammer er det rundt matproduksjonen? Internasjonalt er usikkerheten større en noen gang. Det er igjen sterkt stigende priser på råvarebørsene rundt om i verden. Flere ting slår inn samtidig: Folkerike land som Kina og India har fått en økonomi som gir endrede matvaner og større etterspørsel. Det er store utfordringer i forhold til avlingssvikt pga. tørke eller flom. Russland stoppet sin hveteeksport over natten i sommer, og i Australia er store landbruksområder rammet av flom. Klimaendringer kan medføre at store arealer i Afrika og Asia fremover vil få til dels kraftig forverret evne til å produsere mat.
Ca. én mrd. mennesker har ikke nok mat i dag, og FAO (FNs matvareorganisasjon) sier at produksjonen må økes med hele 70 % innen 2050. Som følge av dette er matsikkerhet blitt et mer fremtredende tema enn tidligere. Fokuset på ethvert lands plikt og rett til egen matproduksjon øker. Norge kan med sin oljeformue kjøpe den siste brødskiva i verden, men er det rett når mat, vann og jord er en knapp ressurs allerede?
Nasjonalt har vi i lang tid hatt en landbrukspolitikk som har hatt som viktigste oppgave å produsere mat til innenlands forbruk. Videre er det lagt stor vekt på fellesgoder som kulturlandskap, distrikt og arbeidsplasser.
Landbruksproduksjonen er den siste hele verdikjede som er igjen i Norge, og sysselsetter mer enn 100 000 personer «fra jord til bord». Landbrukspolitikken sikrer jevn tilgang på basisvarer som melk, kjøtt og korn til norske forbrukere. I tillegg sikrer den en jevn pris til forbruker, og jevn pris til produsent. Matvarer som vi importerer har vi ingen kontroll på i forhold til for eksempel pris. Vi kan derfor stadig oftere komme i situasjoner der prisøkning skyldes import.
Hva betyr dette for innholdet i landbruksmeldingen? Etter min mening betyr det at det må stå tydelig at Norge må øke sin matproduksjon i takt med befolkningsøkningen. Dette for i størst mulig grad å sikre jevn pris, kvalitet og tilgang på matvarer. Det betyr 20 % økning i matproduksjonen i Norge innen 2030. Produksjonen må baseres mest mulig på norske ressurser, og ikke importerte innsatsfaktorer i for eksempel dyrefôr. Dette for å utnytte beiteressursene, gjøre oss mest mulig uavhengig av internasjonale svingninger, og for å gi et bidrag i klimautfordringene.
Jordbrukets evne til å fø både verdens befolkning og egen befolkning er i første rekke et politisk valg. Matpolitikk er internasjonal storpolitikk, og det ligger mye strategi og makt i å ha kontroll på matproduksjonen. Som følge av det ser vi for eksempel at rike land eller selskaper kjøper opp jord i andre land. Dette for å få god avkastning på pengene, eller sikre matforsyning til egen befolkning. Fenomenet er ofte kalt «landgrabbing», og er svært omdiskutert med tanke på lokalbefolkningens rettigheter.
Men det er minst like mye et regionalt og lokalt ansvar å legge til rette for landbruket. Det er her i Agder arealene ligger. De kan ikke flyttes og det bør følgelig legges til rette for lokal bærekraftig matproduksjon. Det er her i Agder at arbeidsplassene er, pengene tjenes og brukes, og det er bare her at vår egen matkultur kan tas vare på ved at den utvikles og vedlikeholdes gjennom aktiv bruk. Det er her vi egder bor, og nyter godt av åpent landskap, arbeidsplasser og infrastrukturen som landbruket er med på å opprettholde.
I disse dager forberedes kommune- og fylkestingsvalg til høsten. Det er årsmøter som skal avholdes, og vedtak skal fattes. Jeg ønsker meg politikere som har kunnskap, engasjement og ambisjoner på vegne av Agders bidrag i mat- og klimabildet. Jeg ønsker meg politikere som har ambisjoner for utviklingen av lokal matproduksjon, næringsliv, matkultur og regionale fortrinn, og som ser på dette som et verktøy i arbeidet med å løse regionen Agder sine utfordringer fremover. Jeg ønsker at det skal skje i samhandling med landbruket og at det skal legges vekt på kunnskapsutvikling og forskning, og at det kan frontes muligheter for investeringer også på den type bruk som Agder stort sett består av.
Jeg ønsker at det blir skrevet en egen landbruksmelding for Agder, og at en kan se på mål som «effektiv» og «robust» på mange måter. For meg betyr disse ordene god ressursutnyttelse, mangfold og nettverk. Det trengs mer bevissthet rundt areal og jordvern. Skal det være mulig å ha en lokal effektiv og kortreist matproduksjon, må ikke jordene brukes til alt mulig annet, de er faktisk allerede opptatt. Og hva med å være bevisst på å bruke norske og lokale råvarer ved innkjøp og arrangementer? Agder har et flott mangfold å tilby.
Det er nå i vår grunnlaget for politikken for de neste årene legges, det er nå det må satses. Jeg ønsker at politikerne vil fronte dette, slik at vi får ei tydelig stortingsmelding, fordi det vil tjene oss alle. For det som ikke skjer lokalt, det skjer ikke.