Sørlendinger er altså sykmeldt lengre enn folk andre steder i landet. Av grunner de lærde strides om. Er vi umotiverte og slappe, har vi for ettergivende leger, eller kanskje som fastlegen Dagfinn Harr påpekte tidligere denne uka – har vi rett og slett bedre leger på Sørlandet enn i resten av landet? Selv kjenner jeg ei jente som er med på å trekke opp prosentandelen av langtidssykemeldte sørlendinger. Og som sannsynligvis mange andre av de sykemeldte, skulle hun ønske det ikke var slik. Hun er høyt utdannet, ved god fysisk helse, snakker fem språk, har lang utdannelse og internasjonal arbeidserfaring bak seg. Hun kom til Norge sammen med sin mann for noen år tilbake. De hadde begge fått jobb og hun skulle jobbe for en internasjonal organisasjon i landsdelen.
Det begynte bra og fortsatte bra en god stund, helt til hun ble gravid med sitt første barn. Hun visste, for hun hadde sett hvordan deler av ledelsen hadde reagert da noen av hennes kvinnelige kolleger hadde vært i samme situasjon, at hun burde forsikre seg om at jobb og an-svarsområder ville være de samme ved endt permisjon.
Hun ba om et møte med øverste leder og personalansvarlig. Hun ville skrive en slags kontrakt mellom seg selv og organisasjonen. Og kanskje var det med dette at det hele startet. Hun ble, og er fortsatt, organisasjonens svarte får og trøbbelmaker. Det har gått slag i slag med sykemeldinger, besøk hos bedriftslegen og psykologen, forsøk på å komme tilbake, an-svarsområder som plutselig forsvinner, prosjekter som overføres til andres ledelse, kolleger som slutter å hilse, referater som ikke beskriver hennes opp-levelse av møter de har avholdt om «hennes situasjon», og en generell holdning fra organisa-sjonens side om at hun er vanskelig og lite løsningsorientert.
Og kanskje er hun det nå. Trengt inn i et hjørne og med en stadig mer svekket selvtillit, er hun blitt sin egen verste fiende. Hun går i alle fellene som legges ut, hun snubler i ord, hun ser fanden på høylys dag, hun slåss, hun kjefter og hun griner. Mest når de ikke ser det. Hun har det veldig vondt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har forsøkt å lappe henne sammen igjen etter enda et mislykket forsøk på å komme tilbake til arbeidsplassen sin.
Selvsagt er det alltid to sider av en sak. Det aller tristeste i denne saken er kanskje at det ikke lengre er noen åpenbar løsning. Herfra kommer ingen vinnere. Min venn ligger nede. Legen har ikke lenger problemer med å legitimere sykemeldinger; hun er en av mange som diagnostiseres med «lettere psykiske lidelser» og stressrelaterte plager. Identiteten hennes har gått fra å være en internasjonal kapasitet på et fagområde, med tydelige ansvarsområder og hele verden som arbeidsplass, til å være langtidssykemeldt – i såkalt psykisk ubalanse, i et fremmed land. Det trengs sterk rygg for å bære noe slikt.
Det er ikke min hensikt å fordele skyld. Selv om jeg ofte har tenkt på at for henne er stiller altfor få opp. Altfor få hever stemmen uansett hva som forårsaket konflikten i starten, og uavhengig av personlige rela-sjoner. For hvordan kan en arbeidsplass stille godta at den er med på å knekke et menneske? Hvorfor protesterer ikke hennes kolleger? Ville jeg ha protestert?
Fra tid til annen dukker det opp debatter i det offentlige rom som forsøker å imøtegå uforståelige statistikker knyttet til sykefravær i Norge. Ofte er det da stemmer som hevder at vi har dårlig arbeidsmoral, vi er kravstore, har mindre pliktfølelse, og så er vi litt late. Aldri har vi hatt lengre ferier, kortere arbeidsdager og mer fleksibilitet enn i dag, sies det gjerne. Selv tror jeg slike uttalelser er kontraproduktive og fjerner diskusjonen fra områder som virkelig burde vært belyst. I tillegg er det en fare for at de fører til ytterligere skamfølelse hos dem som av ulike grunner er sykmeldt.
For hva er det som driver oss, hva motiverer oss til å jobbe? Jeg tror ikke vi er late. Jeg tror svært få ønsker å være langtidssykemeldt. Jeg tror de aller fleste av oss vil jobbe både av plikt og anstendighet, men også fordi arbeid gir helse og verdighet. Det er en god følelse å klare seg selv og å være del av et fellesskap. Det er også en god følelse å få anerkjennelse fra sine ledere og sine kolleger, og for de fleste tror jeg det oppleves meningsfylt å bidra til opprettholdelse og videreutvikling av velferdsstaten.
I tillegg skal vi ikke glemme at vi lever i et samfunn med stadig høyere krav til den enkelte. Dette går langt utover kravene i arbeidslivet – hvis grenser også er i ferd med å utviskes på grunn av teknologi. I de fleste av døgnets våkne tider er vi koblet på og responderer på henvendelser.
Vi lever i et samfunn der vi legger målene, kravene og forventningene så høyt at vi antakeligvis aldri når dem. Underveis blir vi slitne og misfornøyde, føler oppgitthet og meningsløshet. Dette gjelder de fleste områder i livet – samliv, familieliv, barneoppdragelse, livsstil, kosthold og utseende. Fornøyde blir vi ikke før interi-øret matcher utdannelsen, som matcher kostholdet, som matcher livsstilen, som matcher barneoppdragelsen, som matcher reisemålene, som matcher vennene og så videre. Helst bør det også blogges om det hele, så alle de andre kan se hvordan vi lykkes med vårt lykkeprosjekt.
Så tilbake til min utenlandske venn. Det var ikke hus, hjem og familie som tok henne. Det var først og fremst en ledelse som ikke evnet å se forbi konflikten, se hennes verdi og respektere henne som et medmenneske. Jeg har også opplevd mange dyktige ledere som håndterer det menneskelige aspekt helt suverent, men for enkelte som jobber under slike ledere, kan det være helt andre grunner til at de blir statistikk. Sårbare er vi i alle fall alle sammen, og vi bør trø varsomt og verdig i de offentlige samtaler om sykefravær.