Rådmannen gjorde jobben sin og pekte på et inntektsbortfall estimert til åtte millioner kroner per år, men flertallet av politikerne mente at det fikk være underordnet i forhold til behovet for å støtte opp om Kvadraturen.
Vi applauderer. Mens Kristiansands tradisjonsrike bysentrum er blitt stadig mer svekket de siste årene, har Sørlandsparken og Amfi Vågsbygd blomstret og vokst. Ære være dem for det, og alle arbeidsplassene i Sørlandsparken hadde aldri fått plass i Kvadraturen. Men en bykommunes hjerte ligger i byens sentrum, og i tilfellet Kristiansand har sentrum utviklet behov for en dose hjertemedisin. Uten utsikter til et merkbart bedre kollektivtilbud innebærer det at folk må kunne kjøre bil til sentrum og parkere der – det siste uten urimelige kostnader, og uten å måtte passe på parkometeret stadig vekk.
Vi følger også bystyreflertallet på at de åtte millionene får være underordnet. I disse dager har i tillegg gamle instinkter om skatters grunnleggende eksistensberettigelse våknet til live, og vi kan vanskelig se at behovet for en parkeringsplass henger logisk sammen med finansiering av kommunale tjenester på generelt grunnlag. Da Kristiansand parkeringsselskap ble opprettet i 1977, skulle da også inntektene gå til trafikk— og parkeringsrelaterte formål. Men prinsippet ble forlatt i 1989, og siden har selskapet overført 165 millioner kroner av bilistenes penger til bykassa.
En kompliserende forskjell mellom Kvadraturen og eksempelvis Sørlandssenteret, er at hos sistnevnte marsjerer alle i takt og én aktør styrer utearealene. Kvadraturen er så smått anarkistisk i forhold, med hundrevis av eiere og et rikt meningsmangfold. Men når den største, offentlig eide aktøren innen tjenestesektoren parkering går til det skritt å innføre to gratis timer, skulle det forbause oss om ikke sektorens private aktører presses til å følge etter – helt eller delvis.