I går viste en meningsmåling i VG at Ap fortsetter nedturen. På Vestlandet raser partiet fra 26 til 16 prosents oppslutning på to måneder. Nasjonalt går den tidligere ørnen blant partiene tilbake fra 28 til 26 prosent og er nå knapt større enn Høyre og Frp. Også Sp og SV sliter på denne målingen.
Kraftmastene i Hardanger har blitt et mareritt for alle de tre rødgrønne partiene, først og fremst Ap, i sommer. Dette har fått politiske motstandere til å håpe at regjeringen snur. Det har vi liten tro på. Politisk ville en snuoperasjon sannsynligvis bare gjort vondt verre. Det Stoltenberg trenger minst av alt i en fra før presset tid, er et stempel som en veik leder som gir etter for press. Tvert imot er han sannsynligvis opptatt av å vise at han kan stå oppreist i tøffe konflikter, etter kritikk fra tidligere nære medarbeidere som har beskyldt statsministeren for motsatte egenskaper i pressede situasjoner.
Kraftmastenes langsiktige politiske effekter er dessuten vanskelig å forutsi. Selv om den dominerer det offentlige ordskiftet disse ukene, har vi vår tvil om sakens innvirkning på valget neste år. Velgernes hukommelse er kort. Før de skal ta stilling til partivalg neste september, vil mye vann ha rent i den politiske fjorden.
Det taler også til regjeringspartiene fordel at valget neste høst er et kommune— og fylkestingsvalg. Det skal for eksempel mye til at en velger i en sørlandskommune neste september – etter en valgkamp preget av lokale saker – velger bort Ap for å straffe regjeringen i Hardanger-saken.
Vi har tidligere på denne plass tatt til orde for en mer miljøvennlig løsning på Bergens kraftforsyningsproblem. Store kraftmaster i et så unikt landskap hører ikke fremtiden til. Vi har imidlertid ingen tro på at en regjering som har latt det gå så mye prestisje i en så symboltung sak, seriøst vurderer noe tilbaketog.