Men nå har jeg altså en internett-tilkoplet pc. Så det kan ikke unnskyldes at jeg forholder meg aldeles bevisstløs. Når jeg altså fremdeles er i en viss grad oppegående. De siste dagers storm mot ei knapt 100 siders innbundet bok i A6-format blir veldig drøy å svelge. Det kommer nok en rekke flere sterke leserinnlegg her i avisen og. Vi får så øra flagrer, vi som tror på en Fredsfyrste. Vi er på søndagsskolestadiet, og jeg veit ikke hva. Men det veit jeg, at man skal synge ut når frustrasjoner og vanhellige overbevisninger presser på. Da skal man lufte ut. Dette er engasjement som vi her i Norge har så velsigna lov til å markedsføre. Reine privilegiet å regne for. Det er grunn til å takke Halvor Fjermeros og likesinnede for et slikt engasjement. Men det går vel an å gå i seg sjøl også? Uansett hvor mye man er blitt rasende på «hyklere» av mange kategorier? Det kan ikke betegnes som direkte umenneskelig å slå et slag for sin tro? Selv i et såkalt «bibelbelte»? Men jeg innrømmer at det å bruke kjendiser til et slikt oppdrag føles usmakelig. Heldigvis har denne uglesette, lille trykksaken også et par fiskere iblant seg. Likevel veit jeg jo at nettopp det å bruke de etablerte i samfunnet som utgangspunkt for en sak eller et intervju, det har journalister i alle medier brukt siden boktrykkeroppfinnelsens dager. Den kristne menighet, her i byen og andre steder, skal nok overleve slike oppgulp som er kommet og som vil komme. Hvem har ikke gjennom alle år erklært Gud for død? Det er ikke bare humanetikerne som hevder det. Det vrimler av intellektuelle som ynder å slå om seg med det. Jeg gjør det ikke. For meg lever han i høyeste grad. Snart feirer noen, kjendiser og ikkekjendiser, påske. Hvem fornekter den kjærligheten som den gang fant sted?