Fornuftens høyborg ruver over landskapet, duvende åser som kan likne en middelaldrende kvinne. Alderen der man tar u-svinger utenom lidenskapens fartsdumper, styrer unna emosjonelle berg— og dalbaner. Man foretrekker en pose chips, marsipan i høytidene, etterstreber et stabilt stemningsleie, gjødsler grunnen for et solid nervesystem. Ingenting må stramme og gnisse. Man hyller komfortabelt undertøy. Man hyller god elastikk i midjen. Man hyller høy linning!
En revolusjon
Over fornuftens høyborg vaier Sloggi, komfortens fane. For en dag lar man forfengeligheten fare, og smyger seg inn i undertøyprodusentenes ikoniske storverk. Sloggi, som jeg husker fra butikkhyllene i ungdommen. Ja, jeg lo av deg da, Sloggi. Jeg visste ikke at du var en revolusjon da du kom. At man en dag skulle ønske å sette kroppen fri, med passform, den ønskede elastikken. Hadde Gøthe prøvd en Sloggi, hadde han gått over til fornuften.
Sloggi har bøyd seg for kravet om å være tjueen år resten av livet
Men akkurat når man er klar for den middelaldrendes privilegium, har Sloggi latt seg forføre av den drepende ungdomskulturen. De har valgt en front av glatt hud, ikke et ørlite spor av levd liv. Sloggi har bøyd seg for kravet om å være tjueen år resten av livet. Gi meg heller cyanid. Legg meg i Gøthes grav. For Sloggi har blitt en sviker. Mot oss som streber etter komfort, som ikke har tanke for annet enn underbensklær som tåler firetusen omganger. I vaskemaskinen vel å merke. Idet jeg er i ferd med å kapitulere, la valkene få nyte livet, har Sloggi fått nytt ansikt.
Halvnakne dansetrinn
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Sloggis ansikt utad er Kylie Minogue. WTF ? Kylie? Som synger «Spinning around» og «The Loco-Motion», og for ikke å snakke om «Keep on Pumpin It». Oppfordringer til manisk bevegelse, halvnakne dansetrinn. Men OK, smålighet til side. Kylie har solgt 68 millioner album, hun har fått en «Order of the British empire» i Buckingham Palace for sine tjenester for musikken. Hun har overlevd brystkreft. Hun fortjener en Sloggi, den komfortable typen.Men om vi studerer materialet, ser vi fornuftens, den logiske tenkningens underbukse: myk bomull, perfekt passform, slitesterk. Og det svært tiltalende punktet på lista, meget motstandsdyktig mot nuppedanning . Og så har vi den florlette nyromantikerens truse: Jacquard-blondeinnsats, skinnende tråd, lav hofte, laserskåret utbening. Tar vi for oss noen av vår tids romantiske klassikere, ser vi en sammenheng. Den lidende «Betty Blue», den flyktige Lena Olin i «Tilværelsens uutholdelige letthet». Hvordan kan skjebnen smile om hofteholdere er påkrevet 24/7?
Lidenskapens tsunami
Så når interessen for tekstiler som er motstandsdyktige mot nupper, er sterkere enn hangen til blondeinnsats, kan romantikk fremdeles være vidunderlig. På en tv-skjerm, der andre folk går gjennom et
Ja, jeg lo av deg da, Sloggi. Jeg visste ikke at du var en revolusjon da du kom. At man en dag skulle ønske å sette kroppen fri, med passform, den ønskede elastikken.
opprivende drama, lidenskapens tsunami. På 80-tallet dampet det av fotside katolikker i tv-serien «Tornefuglene». I prestenes kjolefolder fantes både lidderlighet og hemmelige bankkonti. Gjerne romantikk, men helst på betryggende avstand. Vi er tv-slaver, filmelskere, hatere på nett. Vår kultur er full av lidenskap, uten at man må være direkte involvert. Man tørker en tåre når rulleteksten kommer, børster av seg chipsmulene, helt i vater. Uten kompliserte følelser. Uten noe som strammer. Stakkars Gøethe. Som Kylie Minogue må slite.
• Men hva har Gøthe, Sloggi og Kylie Minogue til felles?
• Kanskje ingenting.
• Muligens bare en rusten romantikers konspirasjonsteori.
En liten bit av helvete
Hjerne perfekt