Terrorfrykten er tilbake i Nord-Irland etter at tre mennesker er blitt brutalt henrettet i løpet av den siste uka. Anslagene mot en britisk militærbase og drapet av en politimann har rystet den lille provinsen og igjen skapt usikkerhet i forhold til hva fremtiden vil bringe. Spekulasjonene er i full gang om disse to gruppene som har påtatt seg ansvaret for brutalitetene – det virkelige IRA og fortsettelses-IRA – vil true fredsprosessen, som er forankret både i folket og de politiske partiene. Vil provinsen, som ble opprettet i 1921 på grunn av et unionistisk flertall på en den ellers katolskdominerte øya, igjen bli kastet ut i et inferno av vold, drap og hevnaksjoner? Er fredsprosessen og provinsens interne selvstyre truet av disse handlingene? Fra 1968 og fram til Langfredagsavtalen ble undertegnet av alle konfliktens parter i 1998, er mer 3700 mennesker drept.

Allerede i høst advarte politisjefen, Sir Hugh Orde om at terrortrusselen igjen måtte tas på alvor. Det hadde nemlig blitt avdekket en økende aktivitet blant de republikanske gruppene som nå har påtatt seg skylden for de siste hendelsene. Nye våpen var ankommet provinsen og paramilitære treningsoperasjoner var blitt oppdaget og til og med videofilmet. Gruppene – det virkelige IRA og fortsettelses-IRA – er små og har brutt med det provisoriske IRA på grunn av uenighet i forhold til hvordan et forent Irland skal oppnås. Fortsettelses-IRA ble dannet i 1986, og det virkelige IRA brøt ut i 1997 da IRA skrev under på den offisielle våpenhvilen for å tillate at deres politiske fløy Sinn Fein skulle få delta i flerpartiforhandlinger om provinsens politiske fremtid.

Disse gruppene er små, uorganiserte og teller til sammen noen hundre medlemmer. De kan operere hver for seg eller sammen, slik de angivelig har gjort nå den siste uka. De har medlemmer spredt utover hele provinsen og de har ikke noe klart definert lederskap. Gruppene ønsker å ramme den britiske tilstedeværelsen og de som støtter dette nærværet, og de har dermed ikke til hensikt å bruke fredelige politiske midler for å oppnå et forent Irland. De har gjentatte ganger uttrykt skuffelse over at IRA har oppgitt den væpnede kampen, og i 1997 ble IRA og Sinn Fein kalt både feige og forræderske da de valgte å støtte den politiske fredsprosessen.

Det er nå ti år siden det virkelige IRA sist gang påtok seg skylden for et angrep. I 1998 sprengte de en bombe i den fredelige byen Omagh, vest i provinsen. Bomben, som drepte 29 mennesker, var én de verste massakrene i den tretti år lange borgerkrigen. Ti år etter skaper de igjen frykt med sin tilstedeværelse, og ønsker å signalisere at de enda har mulighet til å skape frykt og usikkerhet i befolkningen. Selv om de er få, kan de gjøre mye skade hvis de har våpen tilgjengelig.

Men de siste hendelsene vil likevel ikke true fredsprosessen i Nord-Irland. Langfredagsavtalen fra 1998 er enda det som gir provinsen indre selvstyre, og dette konstitusjonelle rammeverket legger opp til at det til enhver tid er flertallet i Nord-Irlands befolkning som avgjør provinsens konstitusjonelle tilknytning. Med et flertall av unionister, som nå, vil provinsen forbli del av Storbritannia, mens det ved et flertall av nasjonalister vil, hvis ønskelig, bli en gjenforening med Irland. Avtalen fra 1998 er forankret i flertallet av befolkningen og alle de politiske partiene samt den irske og britiske regjering.

Det betyr at de to utbrytergruppene ikke har støtte blant sine egne, i den nasjonalistiske delen av befolkningen. De vil dermed ikke oppnå samme status det provisoriske IRA hadde på '70— og '80-tallet. Da var også situasjonen en helt annen politisk, og mange av provinsens nasjonalister satte sin lit til at IRA skulle beskytte dem mot den britiske overmakten. Nord-Irland ble styrt direkte fra London og det britiske militæret patruljerte byenes gater. Politistyrken, Royal Ulster Constabulary, var dominert av unionister og ble av den nasjonalistiske delen av befolkningen sett på som del av det militære og beskyttende kun for unionistene. IRA var nasjonalistenes politi- og militærstyrke.

Men tidene har forandret seg. Nasjonalistene er nå representert i den nord-irske folkeforsamlingen og Sinn Fein har fire medlemmer i provinsregjeringen. Viseførsteministen er Sinn Feins Martin McGuinness som selv var høyt oppe i lederskapet til det provisoriske IRA. Han har også fordømt de siste hendelsene på det sterkeste.

Det vi har sett de siste dagene er kalde gufs fra en fortid som egentlig ikke lenger eksisterer. De fryktelige handlingene er tilfeller av vold og terror som ikke lenger møter resonans i noen deler av befolkningen, og de kan derfor ikke få noen politisk gjennomslagskraft. Det vil verken folket i Nord-Irland, de politiske partiene, Irland eller Storbritannia akseptere. Håpet er at ingen hevnaksjoner skal destabilisere forholdene ytterligere og at det igjen fokuseres på «de og oss». Det var slike holdninger som i stor grad holdt konflikten gående gjennom tretti år.

Nå har folk i Nord-Irland fått smaken på et normalisert liv. De kan stort sett bevege seg fritt rundt uten å bli minnet på at de lever i en krigssone. De unisone fordømmelsene som vi har sett de siste dagene og ønsket om å bistå politiet i deres arbeid med å finne gjerningsmennene viser at fundamentet for vold og terror er borte. De ønsker at hverdagslivets fredelige aktiviteter skal fortsette. For politikerne er det derfor viktig å holde fokus på politikk og sørge for at folk trygt kan ferdes i nord-irske gater. Med et slikt fokus, og en kollektiv bekjempelse av de ytterliggående gruppene, kan forhåpentligvis våpnene holdes unna.