Eller som Per Østvold i Transportarbeiderforbundet sa til NTB: «Det er en gullkantet ordning som LO aldri har bedt om, men som vi selvfølgelig ikke kunne si nei til.»
Når vi ser resultatet, er det klart at LO i realiteten ikke hadde noen motpart i forhandlingene om afp. NHO toet sine hender. Og regjeringen var mer enn noe opptatt av å unngå konflikt med den organisasjonen som brakte de rødgrønne til makten i 2005. En streik på afp kunne ødelagt den lange valgkampen som regjeringen allerede er i gang med.
Men LOs afp-seier kan vise seg å bli dyrkjøpt, både økonomisk og politisk. I iveren etter å tilfredsstille LO har regjeringen gitt organisasjonen et så godt resultat at de borgerlige partiene har fått det hittil beste eksempel i argumentasjonsrekken om at Ap er i lomma på LO.
Økonomisk er afp-løsningen svært dyr. Det anslås at regjeringen må betale mellom 2,5 og 5 milliarder kroner hvert år i flere tiår. Denne regningen er det fremfor alt dagens unge arbeidstakere som må betale. Og de svært mange godt voksne arbeidstakerne som ikke er omfattet av afp-ordningen. Blant disse er svært mange slitere, som afp i utgangspunktet var ment å skulle hjelpe.
Det mest alvorlige er likevel at afp-løsningen går i motsatt retning av den helt nødvendige pensjonsreformen som Stortinget har vedtatt. Den er basert på det faktum at stadig høyere levealder vil forandre Norge radikalt de neste tiårene. I 2050 vil fire av ti nordmenn være over 65 år. Det er en dobbelt så stor andel som i dag. For å møte denne utviklingen foreslo lederen av Pensjonskommisjonen, tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen (Ap), å kutte ut hele afp-ordningen. For å redusere veksten i statens utgifter og oppfordre folk til å arbeide lenger.
Med løsningen i lønnsoppgjøret har Sigbjørn Johnsens partikamerater vist at de ikke har politisk mot til å ta en reell kamp med LO. Resultatet kan bli langt mer dramatiske pensjonskutt senere.