Rapporten «Oppvekst og skolegang i utlandet» er utarbeidet på oppdrag for Det Norske Misjonsselskap (NMS) og Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM), landets to største misjonsorganisasjoner.
Rapporten er en skremmende beretning om omsorgssvikt og overgrep. Selv om flertallet misjonærbarn hadde det bra, opplevde altfor mange at voksne misbrukte tilliten de ble vist. Barn ble seksuelt misbrukt, fysisk avstraffet og ydmyket. De ble mobbet av så vel medelever, lærere og ansatte på internatene.
Internattilværelsen ble en påkjenning for mange. Å være atskilt fra sine foreldre i lange perioder av gangen, kunne være smertefullt nok. Så avdekkes det at systemet som var bygget opp for å ivareta barnas ve og vel ikke kunne beskytte dem mot overgrep og krenkelser. Det er mildt uttrykt å si at misjonsorganisasjonene har sviktet sitt ansvar.
Det er åpenbart at misjonskallet har gått foran foreldrekallet for mange som ble sendt ut på misjonsmarken. Misjonslederne Ola Tulluan (NLM) og Kjetil Aano (NMS) innrømmer ifølge Vårt Land at ved å opprette et internatsystem splittet de familier i Guds navn – og ofret barn på misjonens alter.
Det er et fremskritt at dagens misjonsledere tar et oppgjør med fortidens overgrep og umenneskelige behandling av misjonærbarn. Innrømmelsene kan likevel ikke rette opp igjen den ubotelige skaden mange barn er blitt påført. Undersøkelser har avdekket mer psykiske plager hos misjonærbarn enn i den øvrige delen av befolkningen – smerter de må bære resten av sine liv. Misjonærbarn har også slitt med å bli integrert etter at de kom hjem til Norge.
Hvordan kunne dette skje? Å overlate sine barn i trygge rammer i et kristent miljø vil en i utgangspunktet tro er bra. Så viser det seg at det utenkelige skjer.
Grete Salomonsen Hynnekleiv sto i mars fram og fortalte om overgrep på en internatskole i Japan under oppveksten. Siden har andre fulgt opp. Både Salomonsen Hynnekleiv og andre fortjener ros for å ta belastningen med å fortelle sine historier.
For å vise at de blir hørt og tatt på alvor kan ikke de ansvarlige komme utenom en økonomisk kompensasjon. Penger kan ikke gjøre opp for lidelsene barna er påført, men er likevel en måte de ansvarlige kan vise at overgrep har sin pris.