Det lyser i stille grender

av tindrande ljos i kveld,

og tusunde barnehender

mot himmelen ljosi held.

Jeg røres i det innerste når jeg hører den vakre julesangen «Det lyser i stille grender». Tankene finner veien tilbake til oppveksten i Luster i Sogn. Til ei lita bygd ved fjorden der nysnøen lå på trærne, der stearinlysene og en glitrende stjerne i stuevinduet i adventstiden fortalte at det snart er jul i vårt hus. Vi var fem barn som var sprekkeferdige av forventning.

I diktet «Julekveld» – som «Det lyser i stille grender» opprinnelig heter – løfter Jakob Sande fram julens ubestridte midtpunkt: Barnet – og gleden. Et barn som ble født i Betlehem for 2000 år siden. Men også alle de barn som er født andre steder, til andre tider.

Enhver fødsel er et mirakel. Derfor er også gleden så sterk når et nytt, lite menneske kommer til verden. Det skjer så ofte at det lett kunne bli betraktet som alminnelig. Slik er det ikke. Bare spør nybakte foreldre – eller besteforeldre, for den del – og de forteller gjerne lenge om underet som har skjedd. Det er som de befinner seg på hellig grunn. Det nyfødte barnet tar all oppmerksomhet.

Hvert år fødes 55.000 barn i Norge. Fødslene skjer under oppsyn av kyndig helsepersonell. Fødsel i en stall kan vi vanskelig forestille oss. 2000 år etter miraklet i Betlehem erfarer likevel mange at fødsler ikke er så ukompliserte som vi kan fristes til å tenke. For vi lever i en kontrastenes verden.

Årlig ser 130 millioner nye verdensborgere dagens lys. Under fjernere himmelstrøk er det å bære fram et barn forbundet med betydelig risiko. Mer enn en halv million kvinner dør hvert år i forbindelse med graviditet og barnefødsler. De fleste i fattige land. For mange av de nyfødte er heller ikke forutsetningene for komme gjennom barndommen de samme som i vår del av verden. Nesten 30.000 barn under fem år dør daglig av sykdommer som kunne ha vært forebygget eller behandlet på en enkel måte.

50 millioner barn er uten fødselsregistrering. De «eksisterer» ikke i offentlige papirer og har dermed heller ingen nasjonalitet. 140 000 slike små fødes på julaften. Hvor blir de av? Hvilke muligheter har de for et anstendig liv? Den slags refleksjoner kan vi også godt gi rom for i en høytid hvor vi feirer Barnet.

Våre barn har store forventninger til julen. Som voksne strekker vi oss langt for at høytiden skal bli en trygg og god opplevelse for de små. Det varmer oss at de fryder seg. Tindrende øyne i forventningsfulle barnefjes får oss gjerne til å tenke på vår egen barndom. Vi bestreber oss på å forstørre gledene.

Men julen er ikke fredfull for alle her hjemme. Mer enn 200.000 barn og unge i vårt land vokser opp i familier hvor far eller mor ruser seg. I ferier og høytider har problemene en tendens til å forsterkes. Derfor gruer mange barn seg til julen. Med fyll følger ofte krangel, konflikt og vold. Under slike forhold lider barn mest.

På julaften forkynner presten det samme evangeliet vi har hørt så mange ganger før. Det må være verdens mest populære reprise. Barndommen kommer ikke i reprise for noen av oss. Vi må alle leve med den barndommen vi har hatt. Mange forlater barneårene med dype sår – og bruker resten av sine liv på å bearbeide ydmykelser og triste opplevelser.

I mine juleminner fra barndommen har jeg alltid mine to minste brødre på slep. De kikket på utstillingene i butikkvinduene med store øyne og håp og undring i blikket. Men de ante nok at mye av det de så, aldri kom til å havne under treet i vårt hjem. For i vår barndoms jul var det ikke overflod. Med en stor ungeflokk hadde foreldrene våre annet å bruke sårt tiltrengte midler på. Men forventningene kunne ingen ta fra oss.

«Og glade med song dei helsar sin broder i himmelhall,» skriver Jakob Sande om barna som feirer jul. Barnas juleglede ligger i de voksnes hender. Feiringen av den store dagen i min barndoms bygd handlet mye om de voksnes omsorg og blikk for barnas glede. Det var ikke lov å ødelegge den.

Treet, gavene, lysene, sangene og den gode maten. Barn opplever alt så mye sterkere enn de voksne. Jeg kan huske hvor på vakt jeg var for at ikke noe skulle komme i veien for de to minste. Likevel var julaften så skjør. Den kunne så lett gå i stykker. Det hendte voksne trådte feil og at ubetenksomhet og harde ord slukket gleden over alt som lyste under og forventning.

Barndommens jul lever i oss alltid. Erindringen visker gjerne bort de dårlige minnene og forstørrer de gode. Den colombianske forfatteren Gabríel Gárcia Marquez skriver at et liv er ikke det som har hendt et menneske, men hva og hvordan en husker det. For mange inneholder nok dette en kjerne av sannhet.

Julens budskap er glede og fred. Barna våre fortjener en trygg julefeiring der voksne holder barnefest preget nettopp av glede og fred.