Tirsdag 25.11.08 kunne Aftenposten.no melde at en fersk rapport fra Riksrevisjonen påviser store mangler i det psykiske helsevernet for voksne. Så store er manglene at riksrevisor Jørgen Kosmo betegner det som en «nesten-katastrofe». Han skriver i sin rapport at det er "omtrent inga oppfølging av dei omfattende manglene verken frå dei regionale helseforetakene eller frå departementet".

Aftenposten.no kan videre melde at helse— og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen legger seg flat for kritikken og vil spytte inn mer penger til formålet. Noen burde gjøre ham oppmerksom på at allerede eksisterende midler som er øremerket psykisk helsevern faktisk i disse dager blir overført til somatikken.

Kosmos kritikk av departementets manglende oppfølging er altså et godt poeng; det burde følge nøyere med på hvor de pengene, som allerede er der, blir av. Et interessant faktum, i en tid der «helsevesen» er synonymt med «økonomisk krise», er at Klinikk for Psykisk Helse – Psykiatri og Avhengighetsbehandling ved Sørlandet Sykehus HF går med solid overskudd. Dette burde vi jo bli glad for, spesielt når det gjelder en grein av helsevesenet som har hatt lang tradisjon på å få minst. Heldigvis ble det bestemt å gjøre noe med dette gjennom Opptrappingsplanen for Psykisk Helse. Denne innebærer at det fra 1999 og ut inneværende år har vært bevilget ekstra, øremerkede midler til psykisk helsevern.

Og i år går vi altså med overskudd, men det triste er at dette ikke er noe å være glad for. For vi vet både fra riksrevisjonen og sunn fornuft hos vanlige folk og helsearbeidere at helsetilbudet til voksne med psykiske lidelser er mangelfullt, og da er det jo underlig at det spinkes og spares så grundig i Klinikk for Psykisk Helse at vi går med overskudd. På papiret er det snakk om 19 millioner, men i realiteten er beløpet langt høyere. Dette beløpet blir overført til den somatiske delen av sykehuset.

Men er det så kritikkverdig? For hvis man ikke kan bruke opp alle pengene man får, er det vel ikke så galt å gi til noen som trenger mer? Egentlig en ganske så edel handling. Det kalles i andre sammenhenger for bistand, og det er jo sjelden at mennesker med lidelser innen psykiatri og avhengighetsbehandling har anledning til å gi så sjenerøst til medmennesker med andre plager. Kan hende de etter å ha lest dette vil danse i gatene av pur giverglede?

Har psykisk helsevern egentlig fått for mye penger? Var opptrappingsplanen unødvendig? Nei. La oss for eksempel se nærmere på hva som har skjedd på vårt sykehus den senere tid: I Klinikk for Psykisk Helse la man i år ned to døgntilbud i Psykiatrisk Avdeling; Post Bjorbekk i Arendal, en spesialpost for unge mennesker (16-35 år) med psykoselidelser og Post 2.1A i Kristiansand, en post for voksne med alvorlige allmennpsykiatriske lidelser. Begrunnelsen var at man trengte å spare penger.

Riktignok var målet at de sparte pengene skulle overføres internt i psykisk helsevern, nemlig til avdeling for barn og unge. Men konsekvensen av nedleggelsene ble likevel at besparelsen nå viser seg så stor at en ikke ubetydelig andel altså tas fra det psykiske helsevern og gis til somatiske avdelinger. Nedleggelsene har rammet de yngste og mest alvorlig psykisk lidende, men de kan til gjengjeld glede seg over at Psykiatrisk Avdeling har klart å redusere sine årlige driftsutgifter med godt over 4 millioner kroner.

Mange vil imidlertid hevde at dette er en riktig utvikling; at man går over fra døgnbaserte til dag- eller polikliniske tilbud, samt at man reduserer tilbud i spesialisthelsetjenesten til fordel for utvidelse av kommunale helsetilbud. Denne bevegelsen er i full gang i den forstand at døgntilbud har blitt borte fra Psykiatrisk Avdeling og Distrikts Psykiatrisk Senter (DPS) (i Aust-Agder har døgnpostene Mauråsen og Egra blitt lagt ned de siste år, Aas er riktignok noe utvidet). Samtidig får heller ikke kommunene tilstrekkelige midler til å bygge opp den kompetanse og de tilbud de trenger for å overta. Skjønt det er jo i størst grad pasientene som blir den lidende part også i denne situasjonen. Når vi vet dette, ville det da ikke være naturlig at pengene man sparte kom DPS eller kommunene til gode? Spesielt når man tar betydningen av helhetstenkning på alvor? Hvorfor skal somatikken ha disse pengene?

For øvrig kan man stille spørsmål om denne utviklingen virkelig er riktig for det psykiske helsevernet. Vi som har vårt daglige virke innenfor ulike deler av psykiatrisk avdeling, ser at utviklingen bort fra spesialiserte tjenester er svært uheldig for mennesker med de alvorligste psykiske lidelsene.

Vi ser også flere mangler ved dagens psykiske helsevern: Innleggelser er generelt for korte, både i forhold til utredning, observasjon og oppstart av behandling. Vi ser at ventetiden er for lang i overgangen fra Psykiatrisk Avdeling til DPS pga. for liten behandlingskapasitet i DPS. Vi mener å se at behandlingstiden kan være for kort også i DPS. Vi ser et prekært behov for boliger, både vanlige og for folk som må ha spesielt tilrettelagt bosituasjon (spesielt gjelder dette personer som både har et rusproblem og en psykisk lidelse). Vi ser at det er mangel på sysselsettingstilbud for folk som faller utenfor det ordinære arbeidsliv. Og vi ser en generell mangel på fagfolk med spesialisert kunnskap om behandling.

Hvordan kan vi da akseptere at midler tas fra den pasientgruppen de er øremerket for? Det finner vi svært vanskelig, særlig så lenge det stadig er mange og omfattende oppgaver som må løses for at vi skal kunne yte et godt nok psykisk helsevern for befolkningen.