Så er den i gang igjen, krangelen i det offentlige Agder. Akkurat nå om sykehusene. Denne krangelen som har vart i en årrekke og som truer tilliten til offentlig politikk og administrasjon i regionen, som frustrerer fagfolkene, som innebærer misbruk av tid og energi, og som går ut over pasientene og befolkningen ellers. Svært mange av oss bivåner striden hoderystende.

De fleste av oss har for lenge siden forstått at det er en sterk sammenheng mellom pasientgrunnlag og behandlingskvalitet: Jo mer erfaring behandlerne får, desto bedre gjør de jobben. De fleste av oss vil behandles der hvor det å behandle akkurat vår sykdom, er noe man kan godt fordi det gjøres ofte. Vi vil ikke utsettes for behandlere som bare møter sykdomstilfeller som vårt bare en sjelden gang. Da ofrer vi gjerne ønsket om å bli behandlet i nærmiljøet. Vi vil bli behandlet av dyktige fagfolk i sterke og attraktive fagmiljøer.

Stadig flere av oss stiller seg uforstående til at vi i Agder fortsatt må ha et sykehustilbud fordelt på 3 ulike steder i regionen med en funksjonsdeling mer bestemt av lokal prestisje, rivalisering, forhandling og fordeling enn av ønsket om høyest mulig behandlingskvalitet og effektivitet. Vi stiller oss uforstående til at vi i vår region fortsatt har et sykehustilbud som kunne vært kvalitativt mye bedre gjennom en annen form for organisering og styring. Vi 250.000 innbyggere i disse to småfylkene må leve med dette fordi regionens politikere og noen byråkrater ikke vil eller våger å gjøre noe med det.

De fleste av oss er lut lei av nølingen om fylkessammenslutning. All fornuft tilsier at i de fleste sammenhenger ville ett fylke være å foretrekke. Stilt overfor svære klimautfordringer, økonomiske utfordringer og store demografiske endringer som bl.a. eldrebølgen, burde regionens ressurser vært samlet. De to fylkenes utfordringer er nøyaktig de samme. De økonomiske ressursene er helt sammenlignbare. Et sammensluttet fylke ville muliggjøre langt mer helhetlig styring, ledelse og planlegging. Administrative fagmiljøer ville bli større, bedre og mer attraktive. Politiske verv kunne bli mer tiltrekkende gjennom større utfordringer, mer ressurser og nye muligheter. Regionens synlighet og tyngde i en nasjonal sammenheng ville øke. Slike gevinster er overveiende sannsynlige over tid, selv om fusjonsprosessen utvilsomt ville kreve sitt.

Det har alltid vært argumenter mot fylkessammenslutting, men nå begynner de å gå ut på dato. De utfordringene vår region vil stå overfor i fremtiden er ganske andre enn de vi har balt med til nå. Vi har sett endringene komme en stund nå. De forutsetningene som lå til grunn for dagens politiske og administrative inndeling og organisering i 2 fylker og 30 kommuner er grunnleggende endret. Det gjelder demografi og bosetting, kommunikasjon og teknologi, næring, miljø, kultur, utdanning og økonomiske ressurser. Dagens fylkes— og kommunestruktur er tilpasset et ganske annerledes samfunn.

Gode begrunnelser for å opprettholde et system med 2 fylker og 30 kommuner i denne lille regionen med 250.000 innbyggere blir stadig vanskeligere å finne. Mye av argumentasjonen er etter min vurdering «hvitvasking» av fordommer, rivaliseringer, og snevre lokale interesser. At en gammel rivalisering mellom Arendal og Kristiansand stadig gis næring og hindrer dannelsen av et effektivt sykehustilbud og en slagkraftig regionforvaltning, begynner å bli pinlig, trist og ytterst beklagelig for oss alle. Og at Agder utenom Arendal og Kristiansand trenger 28 kommuner med flere hundre politikere for å styre ca. 130.000 innbyggere blir stadig vanskeligere å begripe. Reiseavstand blir stadig mindre, gjensidig avhengighet stadig større, kommunikasjon stadig enklere, og likhet mellom innbyggerne i behov, ønsker og krav stadig økende.

Så mange kommuner er avgjort ikke nødvendig, verken for demokratiet, innbyggernes velferd eller ønsket om effektivitet. Snarere tvert imot. Kommunene ser selv at de ofte er for små, noe som nødvendiggjør samarbeid med nabokommuner. Et nytt og utydelig system av interkommunale ordninger er blitt mer og mer vanlig. Disse nydannelsene bidrar ikke til mer nærhet og demokrati, de avler heller krevende nye strukturer og mer byråkrati. De synes ikke å være pengebesparende.

Den nye samhandlingsreformen for fremtidige helsetjenester i kommunene vil kreve omfattende interkommunalt samarbeid. Storparten av norske kommuner er for små til å håndtere de statlige forventninger og krav alene. Så også i Agder. Men heller enn en fornuftig revisjon av kommunestrukturen kan vi vente oss interkommunale «helsekommuner» som enda en kompliserende og fordyrende nyskaping.

Disse foreldede politisk-administrative strukturene med sine lappverk KAN endres dersom regionens politikere vil og våger. Stortinget ønsker kommune- og fylkessammenslutninger. Lovverket er tilrettelagt. Ingen statlige instanser hindrer Agders politikere i å foreta endringer.

Tenk om Agders politikere våget å gjennomføre radikale strukturendringer: ett fylke, 5-7 kommuner, et integrert og rasjonelt sykehustilbud osv. Tenk om de våget å utforme et moderne politisk-administrativt system tilpasset velferdsstatens stadig økende krav, store demografiske endringer, næringslivets behov, og globale miljø- og klimautfordringer. Tenk om våre politikere tok mål av seg til å sette en ny nasjonal standard for organisering og ledelse av en middels stor region inn i en krevende fremtid!

Hvorfor vil eller våger ikke Agders politikere å gjøre noe? Tror de at vi innbyggere faktisk er tilfreds med disse foreldede strukturene? Merker de ikke all hoderystingen? Eller synes de selv av det politisk-administrative Agder er såre bra? Eller er det egeninteresser i verv, ombud, stillinger, synlighet osv. som ligger bak? Jeg tror Agders politikere er skikkelige folk med gjennomsnittlig godt vett. Jeg våger å håpe at de snart makter å se ut over alle småligheter, trivialiteter, fordommer og særinteresser og tenke større enn de har hatt for vane de siste tiårene. Tenk om vi kunne bli stolte av våre Agder-politikere!