Jeg har stjålet denne tittelen. Mer om det siden. Teksten kunne like godt hatt tittelen ”den innviklede utviklingen”, ”global utvikling, selvets innvikling”, ”dumhetens og egoismens tidsalder”, ”øyeblikkelig tilfredsstillelse” eller noe mer flåsete som ”klima og yoga – to sider av samme sak?”. Eller ganske enkelt ”Meg, mitt og alt det andre jeg helst vil slippe å forholde meg til!”. Den siste er på en måte litt misvisende, for den kunne jo vært om hva som helst.

Men jeg skal ikke skrive om hva som helst, jeg skal skrive om en innsikt jeg nådde forleden dag. Jeg kan godt være den første til å innrømme at nye innsikter er nå til dags av sjeldenhetene i mitt liv. For å si det på en annen måte — det er ikke bare lørdager i mitt liv. Ofte er det tirsdag ettermiddag i november, eller torsdag morgen før det har blitt lyst. Jo da, mange fine og gode hverdager er det jo også, men det er altså nettopp det – hverdager. Preget av det vanlige; jobb, familie, handling, tur med hunden, middag, kaffe og aviser og litt jobbing igjen. Litt TV, litt trening, litt yoga, litt klaging og litt glede. Altså, ikke så mye tid og rom for magi, glamour, filosofering, store tanker, innsikter eller åpenbaringer. Eller livsstilsendringer for den saks skyld. Jeg føler vel stort sett jeg har nok med meg selv og mitt.

Det var ikke særlig yogisk sagt av deg, ville en av mine tre yogainstruktørvenninner kunne ha sagt til meg nå. Om det er tilfeldig at jeg har tre yoga instruktører i min innerste krets, tør jeg enda ikke gå inn på. Selvsagt er det ikke det, ville de sagt. Universet snakker sitt klare språk, men du har selektiv hørsel, sier de. Så ville de ha sagt noe sånn som at all endring starter med seg selv. At man skal finne sin egen balanse og ro først, også gjennom positive ringvirkninger, spre glede, varme og optimisme til resten av verden. Snu speilet. Gi noe tilbake. Slik redder vi verden. Slik beholder vi håpet og livsgnisten.

Så til tanken som slo meg her om dagen. Innsikten. Jeg tror den kom som en konsekvens av at jeg lenge har lurt på hvorfor vi ikke klare å leve mer klimavennlig, hvorfor endrer vi ikke adferd når budskapet rundt oss er så massivt og tydelig; vi må endre oss, eller stå i noen ganske dramatiske konsekvenser. Vi lever i dumhetens tidsalder, sier de i filmen The age of Stupid. Vi er mer opptatt av sanden under våre føtter enn tsunamien som kommer veltende mot oss. Hvorfor er det sånn? Mennesket er ikke satt sammen slik at vi kan forholde oss til fare som ikke er umiddelbar, forteller forskning oss. Og husker dere frosken til Al Gore? Den ble puttet opp i en gryte med kaldt vann som gradvis ble varmet opp. Frosken fant ikke ut at han var i ferd med å bli kokt før det var for sent. Det var jo så behagelig, så varmt og godt, før det ble for mye.

Det er jo sånn med oss også. Akkurat sånn. Vi ser ikke noe umiddelbar fare. Vi har det godt. Ja, så regner det litt mer enn normalt, men det gir oss jo bare en unnskyldning til å gå å kjøpe nye støvler og regntøy, og litt mer mat og vin så kveldene blir bra.

Dessuten, og nå nærmer jeg meg - vi har i stadig større grad begynt å gripe nået som om morgendagen ikke fantes. Både spirituelt og materialistisk. Det er dette jeg tror er veldig problematisk i forhold til å også skulle tenke ti, tjue og så mye som femti eller hundre år frem i tid. På den ene siden skal vi dyrke individet, nået, selvet og nytelsen. På den andre siden er det noen som forteller oss at vi også må ta del i den største dugnaden verden noen gang har stått overfor. Men midt oppe i all selvutviklingen er det få av oss som har tid til dugnadsarbeid, og midt oppe i dyrkingen av individet, er det få som har tid til å ta ansvar på vegne av noen andre (eller noe annet) enn seg selv.

Nå er det blitt vanlig blant ”gode konsumenter” å forvente å gjøre alt på en gang, her og nå, i følge trendanalytikerne i trendwatching.com. De oppsummerer denne høstens megatrend under betegnelsen ”nowism”; at en kundes ønsker om øyeblikkelig tilfredsstillelse i dag blir møtt med stadig flere offline og online realtidprodukter, -tjenester og –opplevelser. Google wave, facebook, twitter – alt holder oss fast i nået – og gir lite rom for planlegging og fremtidstenkning. På fritiden skal vi tenke yogisk, finne oss selv, være mindfulle, tilstede for våre barn, våre partnere, men mest av alt for oss selv. Shop, damn you – shop! Ned med flagget til topps. Gå under med høy selvinnsikt (ikke kollektiv utsikt), balanse, sjampanje og høy sigarføring.

I nåtidens tidsalder tilbyr for eksempel såpeprodusentene kaffe og såpe i ett. Shower Shock reklamerer med at den mest nytelsesverdige måte å få i seg koffein på, er ved å gni seg inn med koffeinsåpe og la den synke inn i porene, kan vi lese i Dagens Næringsliv.

Tilbake til tittelen. Jeg har stjålet den fra min fars tekstsamling med samme navn, som så vidt jeg har forstått spilte på Wam og Vennerøds filmtittel; Adjø, Solidaritet. Jeg tok den av respekt, fordi den passet godt og fordi jeg har lyst til å børste støv å et noe rustent begrep. I alle fall for min generasjon, og mest sannsynlig, også for de under meg. Solidaritet.

Solidaritet er ikke noe som er gitt en fast og klar definisjon en gang for alle. Den har forandret seg – og vil komme til å forandre seg. Solidaritetens grunnlag er i dag forskjøvet fra klasseinteresse til etikk og empati. Og solidaritetens mål er endret fra revolusjon og sosialisme til et tryggere og mer rettferdig samfunn. Solidariteten er blitt mindre ekskluderende og mer inkluderende, sier Steinar Stjernø på velferd.no

Et nydelig ord, med historisk sus, hukommelse, endringslyst og endringsvilje – og det kollektive. Jeg vil ha mer av det kollektive. Jeg ønsker solidariteten velkommen tilbake, fornyet og med god kondis. Vi trenger en revitalisering av det kollektive, av samholdet og av vissheten om at vi er fullstendig avhengige av hverandre for å løse felles utfordringer og for å skape en fremtid som rommer livskvalitet, bærekraftig økonomisk vekst, ny miljøvennlig teknologi, kunnskap, kompetanse og ja, balanse. Jeg tror det er svært vanskelig å oppnå indre balanse i en verden i fundamental ytre ubalanse. Jeg mener ikke med dette å snakke ned selvutvikling. Absolutt ikke. Men jeg vil stille spørsmål ved hvordan en spirituell og materialistisk fokus på selvet og individets vekst og utvikling påvirker vår evne til å ta og føle kollektivt ansvar, og hvordan dette igjen kan forkare hvorfor vi fremstår som handlingssvake og passive overfor er massiv og tungt tilstedeværende global utfordring.

Det er desemeber. Det er snart jul. Og det er klimatoppmøte i København.