De to partiene på venstresiden vil bevare dagens enhetsskole ut fra en tanke om at valgfriheten først er reell når alle elever har like muligheter. Så viser det seg at enhetsskolen like gjerne kan defineres som forskjellsskolen.
I avisen i går brakte vi en oversikt over hva kommunene på Agder bruker årlig på hver elev i grunnskolen. Tallene varierer fra Lyngdal med drøyt 64.000 kroner til Bykles vel 178.000. Det er sikkert mulig å forklare en del av de enorme forskjellene med blant annet utgifter til skoleskyss i grisgrendte strøk og at det er dyrere å drive små skoler. Men uansett forteller tallene mye om den enkelte kommunes vilje til å satse på skole.
Utdanningsdirektør Gunnar Skaar i Vest-Agder røper at han har mottatt flere bekymringsmeldinger fra såkalt kostnadseffektive kommuner som Mandal og Søgne. Ressursene er så små at lærere mener det går ut over kvaliteten på undervisningen. I lys av dette er det et paradoks når Lyngdal, som bruker desidert minst penger på hver elev, i fjor bokførte 19 millioner kroner i overskudd på driften.
Skole blir ganske sikkert et tema også i årets valgkamp. Når de store løftene kommer fra politikerne om hvor rause de vil være med skolen, vet vi at hverdagen vender tilbake når valget er over. Da er det kamp om knappe ressurser på lokalplanet, og skolene er slett ikke noen sikker vinner.
Enhetsskolen har vist seg å ikke kunne løse Skole-Norges utfordringer. Tvert imot skaper den forskjeller, fordi det er opp til hver enkelt kommune hva den vil bruke pengene på. Den offentlige skolen har trolig bare godt av å bli pustet i nakken av flere friskoler. Vi ønsker alle en best mulig skole, og det er nok å ta en titt på kommunenes prioriteringer for å skjønne at «enhetsskolen» ikke nødvendigvis serverer de beste løsningene.