FEM REKTORER I kristiansandsskolen gikk i et debattinnlegg i Fædrelandsvennen i går kraftig i rette med rådmannens budsjettforslag. Rektorene mener skolen må prioriteres høyere blant kommunens oppgaver enn det rådmannen gjør i sitt forslag.
De fem rektorene som har skrevet under leserinnlegget representerer også de øvrige rektorene i grunnskolen i kommunen. Det er oppsiktsvekkende at de i samlet tropp offentlig gir uttrykk for sin misnøye med rådmannens budsjettforslag. Så vidt vi vet, har det ikke skjedd tidligere i Kristiansand.
Det normale er at rektorer og andre kommunale ledere er lojale mot rådmannen, kommunens øverste byråkrat. Nå går rektorenes lojalitet andre veien – til elever, foreldre og lærere. Vi ser det som en styrke at de som sitter nærmest skolens utfordringer våger å si tydelig fra om ressurssituasjonen.
OM REKTORENES DEBATTINNLEGG kan sees som uttrykk for at takhøyden i kommunen er blitt høyere når det gjelder å gå ut med kritikk i offentligheten, vet vi ikke. Like lite vet vi hvordan undervisningsdirektør Marie Føreland vil reagere som rådmannens forlengede arm inn i rektorkollegiet. Uansett må byråkratiet i kommunen forholde seg til at rektorene mener innstrammingene i skolen har gått for langt.
Budsjettprosessen er i gang i de politiske partiene. Rektorenes utspill vil kunne påvirke de prioriteringene som blir gjort og de forslagene som legges fram i bystyrets budsjettmøte i desember. Noen vil sikkert finne rektorenes utspill utillatelig. Vi tror derimot at det er viktig, og at det kan legge føringer for en åpnere prosess i forbindelse med budsjettarbeidet. Kanskje kan det også føre til at ledere i andre kommunale virksomheter, som for eksempel sykehjemmene, tør å si tydeligere fra om hvor skoen trykker.
Ikke bare rektorer er opptatt av ressursknappheten i skolen. Også foreldre aksjonerer og bedriver utstrakt lobbyvirksomhet overfor de folkevalgte.
MYE TYDER PÅ AT ET flertall i Kristiansand også i år vil presentere et budsjettforlik opposisjonen i bystyret kan gjøre lite med. Da kan lett den åpne debatten om prioriteringene forstumme. I lys av dette er det ekstra viktig at grupperinger som berøres bidrar til en diskusjon i det offentlige rom før politikerne tar de endelige avgjørelsene.