Hareide har ambisjoner om et KrF med plass til alle. Lykkes han, kan det gå bare én vei: Oppover. På meningsmålingene vaker nå partiet rundt sperregrensen.
Under Høybråtens ledelse har velgerne flyktet fra partiet. Den folkelige appellen er blitt borte. Med Høybråten i førersetet har KrF levert tre elendige valg. Oppslutningen ved stortingsvalget i 2005 ble 6,8 prosent, i fylkestingsvalget to år senere 6,7 og stortingsvalget i fjor høst 5,5. På slutten av ’90-tallet maktet partileder Valgerd Svarstad Haugland i spann med Kjell Magne Bondevik å gjøre KrF til et bredt kristendemokratisk parti som appellerte til mange andre enn partiets tradisjonelle kjernevelgere. KrF var en periode ledende på borgerlig side med enkeltmålinger helt opp mot 20 prosent. I denne perioden var også Jon Lilletun en sentral aktør.
Hareide uttaler til Aftenposten at arven etter Lilletun preger ham – og at Lilletun er hans politiske forbilde. Lilletun var en raus og folkekjær politiker med bred appell. Han var populær langt ut over KrFs rekker. Hareide har med andre ord noe å strekke seg etter. Samtidig skal han være en samlende leder i et parti som ikke akkurat strutter av samhold.
Allerede et par uker etter valgfiaskoen i september i fjor kom spenningene mellom den konservative og mer radikale fløyen internt i KrF til overflaten. Både nestleder Inger Lise Hansen og Knut Arild Hareide ytret seg på en måte som førte til skarpe reaksjoner fra partimedlemmer som fortsatt ønsker et KrF med fokus på tradisjonelle kristensaker. Hareide skal som leder håndtere også denne gruppen i partirekkene.
Etter valget i 2009 har KrF langt på vei vært enerådende i sentrum av norsk politikk. Venstre ble nærmest radert ut og Senterpartiet er i den rødgrønne folden. I lys av dette burde mulighetene være gode for et modernisert KrF med Hareide som leder. Men også KrF står foran et viktig veivalg. Fram mot stortingsvalget i 2013 må partiet avklare om det vil samarbeide til høyre eller til venstre i regjeringsspørsmålet.