Så er det krig i Midtøsten igjen, Gud vet for hvilken gang – her hjemme også. Fra tidenes morgen har det stått strid i og om dette området. Partene kommer visst aldri til enighet, ei heller her hjemme, selv om striden her føres verbalt – inntil gatekampene i Oslo 8. januar – om hva man skal mene om striden på slagmarken der nede. Som Thomas Hylland-Eriksen uttrykte det i Aftenposten 7. januar: Offentlig debatt om Midtøsten-konflikten er ekstremt emosjonell.

Som professor i Det gamle testamente har jeg et nært forhold til Midtøsten, ikke minst det jødiske folk. Jeg har vært mange ganger, ikke bare i Israel, men flere andre land. Jeg har vært på steder turister nå til dags sjelden eller aldri reiser, jeg har sett Muren på nært hold og lokale forhold på Vestbredden på steder folk flest her hjemme ikke har hørt om. Jeg leser og underviser i hebraisk, det jødiske folkets språk, og har en viss innsikt i andre semittiske språk. Jeg kjenner områdets geografi og historie godt, særlig den gamle klassiske historie fra oldtiden, men også deler av den moderne historie, og har skrevet en rekke vitenskapelige artikler og bøker innen fagfeltet.

Jeg arbeider med dette til daglig, det er min jobb. Derfor er det naturlig at jeg har meninger, ikke bare om teologi, men også om geografi, språk, religion og historie. Jeg tillater meg å ha offentlige meninger også om politiske spørsmål, noe en innsender i Fædrelandsvennen nylig mente at slike som jeg ikke burde ha.

Uansett hva jeg – eller andre – måtte mene og ytre om forholdene der nede, får vi kjeft her hjemme. Sier jeg at jeg er venn av Israel og det jødiske folk, får jeg Palestina-vennene på nakken. Forsvarer jeg palestinerne, får jeg Israel-vennene på nakken. Nå sist var det galt at jeg i det hele tatt forsvarte at det finnes et Palestina og en befolkning som kan kalles palestinere.

For noen år siden skrev jeg i Fædrelandsvennen om det jeg kalte balanseringstyranniet, at man alltid må være så balansert. Uttaler man seg om den ene part uten å balansere med å skrive like mye, positivt eller negativt, om den andre part, blir det bråk. En gang skrev en innsender i Fædrelandsvennen at jeg hadde et inderlig hat til Israel. En annen gang truet en menighet i Det Norske Misjonsforbund, som eier Ansgarskolen, der jeg er ansatt, med å melde seg ut av Misjonsforbundet, på grunn av noe jeg hadde uttalt.

I desember 2004 var jeg med en delegasjon fra Kirkens Nødhjelp til Vestbredden og Gaza. Da jeg kom hjem, ble jeg intervjuet av en avis – og det ble et himla spetakkel i spaltene. Jeg hadde bare fortalt om og uttalt en mening om det jeg hadde sett. Men det var galt. Jeg er aldri blitt intervjuet av noen journalist om det jeg har sett når jeg har vært på den andre siden av «den grønne linje», i Israel, eller andre steder i Midtøsten. Men i så fall hadde jeg fortalt en annen historie og hatt andre synspunkter. Dette hadde trolig ikke pressen syntes var spesielt interessant. Men om jeg hadde fortalt det, hadde det kanskje skapt like mye spaltespetakkel fra Israel-kritikerne.

Hvorfor er det slik strid her hjemme om Midtøsten? Den rumenskamerikansk jødiske journalisten Thomas L Friedman forteller i en bok at han under en av krigene i Midtøsten, hvor Israel var involvert, befant seg i Japan. I USA og Europa var det krigsoverskrifter i pressen, men i Japan fant han bare smånotiser. Hvorfor denne ubalanse? På grunn av den religiøse og kulturelle arv Vesten har fra Israel og den jødiske befolkning, svarer han. Dessuten kommer, når det gjelder den arabiske del av Midtøsten, at her finner man store deler av verdens oljereserver, som er så viktig for den industrialiserte Vesten, ikke minst USA. Det er med andre ord vår religion, vår historie og vår økonomi som er årsaken til vår Midtøsten-interesse.

Partene i Midtøsten-konfliktene, for de er mange, må underkastes vår etiske og politiske kritikk, det gjelder alle parter, i alle konflikter. Ingen er hevet over kritikk. Dette må aksepteres også her hjemme. La gå at noen har mest sympati med den palestinske befolkning, mens andre har mest sympati med Israel. Det er naturlig og slik vil det alltid være. Men saklighet må man kunne forlange. Man skal ikke risikere å bli kalt fiende av Israel om man uttaler seg fordelaktig om palestinernes rett til egen nasjonalstat. Og man skal ikke bli kalt fiende av et fritt Palestina om man forsvarer Israels rett til å eksistere bak internasjonalt anerkjente, sikre og forsvarbare grenser.

Fortjener virkelig konfliktene i Midtøsten den oppmerksomhet de får her hjemme? Det gjør de helt sikkert. Men likevel er det grunn til å spørre om proporsjoner, ikke bare når det gjelder Israels krig mot Hamas. Enhver krig er grusom og demoraliserende. Men er dette verdens grusomste krig? Å måle krigers grusomhet mot hverandre er en risikabel business, men når jeg spør, er det for å påpeke at det også er andre grusomme konflikter rundt om i verden som fortjener like mye oppmerksomhet. Det er nok å nevne stikkord som Kongo, Rwanda eller Darfur. Det finnes kriger som har kostet betydelig flere menneskeliv enn konfliktene i Midtøsten har gjort, uten at de har fått tilsvarende oppmerksomhet.

Når det er kriger i Midtøsten, får de så mye spalteplass at enda viktigere saker må vike plass. Vi har en verdensvid finanskrise, som riktignok ikke drives med våpen, og derfor ikke dreper noen direkte, men vi leser om folk som tar livet av seg og om millioner av arbeidsløse som følge av krisen. Den aktuelle krig i Midtøsten er kanskje slutt når dette leses. Men finanskrisen er ikke over. Og når alle dagens kriger og finanskriser er over, har vi fremdeles en miljøkrise, som under Midtøsten-krigen og finanskrisen er kommet i bakgrunnen, men likevel stadig utvikler seg. La ikke ett eneste ord være sagt som gir inntrykk av at dagens kriger i Midtøsten skulle være mindre grusomme enn hva media forteller. For dem som opplever krig er ingen ord dekkende for å beskrive den. Men la oss likevel forsøke å se det hele i perspektiv.

Skal det bli fred i Midtøsten, må folk snakke sammen, ikke bare skyte fra barrikadene. Man må høre noe mer enn kanonenes drønn og se noe annet enn murer. I Midtøsten må israelere og palestinere, jøder, muslimer og kristne, forhandle, hvis det skal bli fred.

Men sannelig trengs denne strategi også her hjemme. Problemet er all den dogmatiske uenighet som rår, ikke bare mellom kristne og muslimer, men også mellom politiske og kristne fraksjoner. Hevder man noe politisk eller teologisk om situasjonen i Midtøsten som ikke stemmer med noe andre mener om det samme, er man fort stemplet som liberal (et fyord i kristne konservative kretser), fanatiker, krigshisser, fundamentalist eller det som verre er. Slike merkelapper avklarer ikke noe som helst og hjelper ingen.

Det er en dyd å kunne lytte for å høre hva den annen part mener og dermed kunne lære noe. Den som ikke lytter, vil ikke lære noe, men blir sittende fastlåst i sine egne dogmer. Situasjonen i Midtøsten er ikke svarthvit, derfor må heller ikke debatten her hjemme være det.