KrF har et lederproblem, sier førsteamanuensis Magne Martin Haug til Vårt Land. Han mener lederne i KrF har mindre utstråling og virker mindre sympatiske enn andre politikere. Dette svekker partiet, sier Haug, som underviser i politisk kommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.
Det er ikke vanskelig å se Haugs poeng. Dagfinn Høybråten har ikke klart å løfte KrF etter han ble valgt for å gjøre nettopp det. Og nå begynner det å haste. Han overtok etter kommunevalget i 2003 som var så dårlig at Valgerd Svarstad Haugland ble tvunget ut av partilederstolen. Da fikk KrF 6,4 prosent. Gjennomsnittet av meningsmålingene for juni måned er 6,1 prosent. Heller ikke Dagrun Eriksen har maktet å profilere seg, verken som nestleder i KrF eller som stortingsrepresentant for hjemfylket.
Men KrFs problemer stikker dypere enn bare dets ledere. Partiet har ikke hatt noen vinnersak siden kontantstøtten. Heller ikke de tunge, livssynsrelaterte sakene som dominerte store deler av vinteren og våren klarte KrF å mobilisere på. Til tross for at statskirkens fremtid, den kristne formålsparagrafen, KRL-fagets innhold og den kjønnsnøytrale ekteskapsloven burde vært saker midt i det politiske smørøyet for KrF.
Heller ikke i sommerens debatt om hvordan de andre partiene vil forholde seg til Frp og regjeringsmakt, har KrF markert seg. Selv om de siste målingene antyder at H og Frp kan få flertall sammen etter neste valg, er et mer sannsynlig utfall at KrF og/eller Venstre kommer på vippen. Men mens Venstres Lars Sponheim har gjort det klart at hans parti heller vil ha Jens enn Jensen som statsminister, er det taust fra KrFs ledelse. Dette kan selvsagt være taktisk begrunnet slik at partiet har flere valgmuligheter etter at velgerne har sagt sitt. Men det illustrerer samtidig KrFs fravær i den politiske debatten.
Det er trangt i det politiske sentrum. Å markere et politisk parti i et så begrenset handlingsrom, er særlig utfordrende. Dagens KrF-ledelse har ikke maktet denne utfordringen.