Det er utrolig hva som kan rommes i små ord. Særlig i Kristiansand. Ta ordet «javel». Det kan være et spørsmål. Det kan være et svar. Det kan bety god dag. Det kan bety «hvordan står det til?». Eller «dra dit pepper'n gror!». Det kan også bety langt sterkere ting, som ikke er egnet på trykk i en avis som denne.Så viktig er ordet i kristiansandernes liv at det til og med får en sentral plass, i skulpturs form, når kulturhuset Kilden er ferdig.
Hvorfor begynner jeg her? Jo, for å postulere at det tar tid for en innflytter å gripe sørlendingen og sørlendingens sjel. Det trengs tid for å forstå et lynne der en hel historie kan fortelles gjennom tonefallet i ett enkelt ord.
Jeg har ikke bodd lenge i denne landsdelen. Og jeg er blitt godt mottatt. Jeg har møtt mange hyggelige mennesker, som smilende og vennlig har tatt meg i hånden og ønsket meg velkommen. Gjerne gitt meg noen hyggelige ord med på veien videre. De fleste tror jeg har ment det de sa. Men ikke alle.
Her forleden kom jeg fra et møte i byen i Kvadraturen og tilbake på jobb i mediehuset på Fiskåtangen. På vei inn traff jeg en fremmed mann på vei ut. Han smilte, tok meg i hånden, og sa hvor hyggelig det var å få hilse på selveste sjefredaktøren. Vi pratet et par minutter om løst og fast, før han gikk ut og jeg gikk inn.
Vel inne på mitt kontor så jeg hvilket ærend vedkommende hadde hatt på Fiskåtangen. Der hadde han vært og levert et leserinnlegg som ikke bare erklærte meg for udugelig og ugudelig; det fratok meg også de fleste egenskaper som skiller mennesket fra dyrene.
Men hyggelig å hilse på meg, sa han likevel at det var.
Dette, og noe mer, fortalte jeg i et foredrag i Christianssands Byselskab denne uken. Der var jeg bedt om å gi et skråblikk på kristiansanderen. Et av momentene mine var hvor unnvikende sørlendingen er på nært hold, og hvor modig han kan være på avstand.
I enhver spøk, i ethvert satirisk poeng, bør det være et korn av sannhet. Mitt korn er dette: Får du en sørlending som venn, har du en venn for livet. Får du en sørlending som uvenn, får du aldri vite det.
I hvert fall ikke ansikt til ansikt.
Et utdrag av det jeg sa i Byselskabet ble gjengitt i Fædrelandsvennen onsdag. Reaksjonene jeg har fått etter det, har vært ganske mange. De kan enkelt deles i tre grupper.
Den første er fra innflyttere: «Ja!»
Den andre er fra innfødte under 45: «Artig!»
Den tredje er fra innfødte over 45: Et smilende «javel».
Utydeligheten har vært et ideal, et smøremiddel som fikk ting til å gli greit. Unnvikenheten og konfliktskyheten er blitt en kulturarv. Læren om at når motsetningen eller konflikten ikke kan sees, så finnes den heller ikke, lever fortsatt godt.
I mange kristelige forsamlinger er tilgivelse ofte blitt forvekslet med det å feie ting under teppet eller overse dem. Nådebudskapet er blitt en sovepute for å la alt være som det er. Men tømmermannens lære om nåde, oppgjør og tilgivelse har også en fundamental forutsetning om tydelighet.
Tydeligheten utfordrer på alle arenaer. Den klargjør likheter og ulikheter, enighet og uenighet. Den er ikke konfliktskapende i seg selv. Men den er en forutsetning for å sortere, for å skille misforståelser fra reelle konflikter. Og den gjør de konfliktene som faktisk er der, enklere å forholde seg til, fordi linjene blir synlige. Den gjør det lettere for omgivelsene å ta stilling. For eller mot.
Tydelighet gjør at man risikerer å oppdage at man er uenige. Da skjer det noe nifst: Det er ikke sikkert det lenger blir noe greit.
Og det å ha det greit, har jeg oppdaget fortsatt er et ideal i mange kretser. Jeg har opplevd at det fortsatt henger i også innen deler av næringslivet. Der kan fraværet av tydelighet noen ganger ha ført til manglende utvikling. Det har blitt for få som har utfordret det etablerte og bestående. Det som har fungert greit, har fått lov å fortsette å fungere greit. Fordi greit har vært godt nok.
Tydelighet utfordrer også en annen av de nesten genetiske sørlandsdyder, aversjonen mot å stikke seg fram. Tydelighet gjør at man blir synlig. Det er ikke just som en sørlending bør. Heller ikke med sin klage har man skullet stikke seg fram. Idealet har sørlandsvisens ordkunstner fremfor noen, Olav Varen, formulert: «Klager vi, er det med småfalne ord og bløde konsonanter.»
Men det gjør vi helst ikke. Bortsett fra når Start gjør det dårlig, så klart.
I morgen er det ny kamp på Sør Arena. Da spiller Start mot Ålesund, laget jeg er flasket opp med. Som Fædrelandsvennens redaktør burde jeg sikkert holde med Start. Men resten av meg er ikke i tvil. Søndag stiller jeg i oransje, ikke i gult og svart.
Jeg velger også å overse rådene fra lokalkjente venner, som mener dilemmaet kan løses med et typisk sørlandsk kompromiss: Heie på Ålesund i første omgang, heie på Start i andre omgang, og satse på uavgjort.
På den måten kunne man javelet seg gjennom, uten å tråkke noen på tærne. Men også en fotballkamp handler om tydelighet. Jeg ønsker Start alt godt hele resten av året. I morgen håper jeg de taper.
Synes du det er ille, er du hjertelig velkommen til å si det til meg dersom vi skulle støte på hverandre på Sør Arena. Jeg regner med at du i så fall gjør det ansikt til ansikt. Du trenger ikke gjøre det med småfalne ord, men bruk gjerne bløde konsonanter.