Alle rettssaker går for åpne dører, med mindre ikke retten bestemmer noe annet. I et åpent samfunn er dette riktig. Færre og færre saker går for stengte dører. Det er også en utvikling som styrker domstolene som statsmakt. Nå er det stort sett bare dommere som ikke har skjønt sitt eget beste, og misforståtte bistandsadvokater, som forsøker å legge begrensninger på hvem som skal få følge en rettssak og hvordan offentligheten skal få vite hva som skjer.

De mest gråhårede dommere har sett en utvikling hvor de nederst i salen tidligere så journalister med blokk og penn. Etter at retten ble hevet gikk journalistene til sin skrivemaskin i redaksjonen. Nå kikker dommerne på lokket til de bærbare datamaskinene som via trådløs internett-tilkobling sparker nyhetene ut på nett nærmest i samme øyeblikk som de kommer i rettssalen. Noen er bekymret over dette, blant annet en dommer i Drammen, som forsøkte å forby nye former for elektronisk kommunikasjon fra rettssalen.

Det er ikke domstolenes problem at teknologien har utviklet seg slik at det er mulig å publisere nyhetene nærmest live fra rettssalene. I den grad dette er noe problem, er det pressen som har et problem. Og problemet består egentlig ikke av noe mer enn at aktsomheten er mer krevende i en tilværelse der det er mindre tid til å tenke på hva som skal publiseres, og hva som ikke skal publiseres. Vi journalister er ikke opptatt av at vitner som skal inn i et rettslokale skal være ukjent med hva andre har forklart seg. Men dette blir bare en akademisk problemstilling. Vitner har alltid hatt mulighet for å la seg informere om hva andre har sagt før de trer inn i vitneboksen, lenge før internett kom. Men det er kanskje noen norske dommere som tror at internett er et forbigående fenomen.

Åpenheten i rettsapparatet har blitt større som følge av teknologien, og stiller krav til alle parter. Ikke minst journalistene.

Det er lenge siden jeg oppdaget at offentligheten ikke er særlig opptatt av detaljer knyttet til drap, voldtekter og seksuelle overgrep. Men det er viktig at folk får vite omstendighetene rundt slike saker. Opptrappingen, gjennomføringen, konsekvensene og ikke minst hvorfor og hvordan samfunnet skal reagere.

I mange saker knyttet til seksuelle overgrep går sakene for lukkede dører, men med pressen tilstede. Domstolen velger denne løsningen fordi det er viktig for samfunnet å bli kjent med hva som foregår, og fordi det har en preventiv effekt. Det krever igjen varsomhet fra pressens side.

For meg var det for noen måneder siden helt uforståelig at Kristiansand tingrett plutselig valgte å stenge dørene også for pressen fordi en ung jente nektet å forklare seg med journalister tilstede i en straffesak mot en mann som var tiltalt for voldtekt av den samme jenta.

Den gang gikk vi glipp av forklaringen fra jenta. Den tiltalte ble frifunnet for voldtekten. Tilbake stod vi med opplysningen om at jenta også hadde solgt kroppen sin for penger. Den opplysningen reagerte bistandsadvokaten på ble kjent.

Men det var den samme bistandsadvokaten som aktivt sørget for å sende pressen på dør og som fratok journalistene muligheten for å få helhet i saken.

Det er mange måter å skjerme de fornærmede på i for eksempel overgrepssaker. Pressen er fortrolig med å bli sittende i et nabolokale og få lyden overført fra det som sies i rettssalen. Et skjermbrett er også brukt foran jornalistene for å bidra til å gjøre det lettere for vitnene.

Det er med andre ord mange løsninger som kan prøves før bistandsadvokatene forsøker å kaste journalistene på dør.

Apropos åpne eller lukkede dører; det er dommere som «trosser» regelverket og mener at journalistene skal få være tilstede når spørsmålet om åpne eller lukkede dører avgjøres, selv om loven sier at da skal også journalistene sendes på dør. Det harmonerer ikke med ønsket om åpenhet når mediene selv ikke får vite hvorfor de skal avskjæres. Pressen har partsrettigheter, selv om de ikke er umiddelbare. En kjennelse om å kjøre en sak for lukkede dører kan ankes til lagmannsretten. Men en slik ankebehandling tar tid, og rettssaken avsluttet før en overordnet domstol har rukket å behandle en klage eller anke.

De mest erfarne dommerne sørger for på forhånd å avklare hvilke rammer en rettssak skal avvikles under i samråd med de berørte parter. Det skjedde i overgrepssaken mot den tidligere sportssjefen i Våg FK. Medienes arbeidsvilkår ble avklart i god tid. Men før saken raslet en bistandsadvokat med sablene og tuklet det hele til ved å kreve lukkede dører, — i en av de mest omtalte overgrepssaker på lang tid. Det tjener ikke den alminnelige rettsoppfatning at bistandsadvokatene stadig vekk forsøker å avskjære medienes muligheter til å omtale straffesaker til behandling i domstolen. Bistandsadvokatene har en jobb å gjøre som alle aktører i rettslokalet. Men over tid er det ikke sikkert at den restriktive holdningen overfor mediene er til gunst for ofrene eller de forærmede.

Førstelagmann Dag Bugge Nordèn i Agder lagmannsrett startet på forsommeren en overgrepssak med å fortelle alle partene at retten på forhånd hadde drøftet spørsmålet om lukkede dører. Det kunne være aktuelt, men det var helt uaktuelt å stenge mediene ute. Førstelagmannen er ikke bare en av landets mest fremragende jurister, han er også en dommer med tidsmessig oppfatning av den rolle mediene spiller i det åpne rettssamfunn. Verken statsadvokaten, forsvarerne eller bistandsadvokaten tok ordet etter førstelagmannens «belæring». Det hadde i utgangspunktet vært nyttesløst, ikke fordi dommeren er uangripelig, men fordi standpunktet retten hadde kommet frem til, helt åpenbart var det riktige standpunkt.

Der er viktig for domstolene å være reservert mot kravene om lukkede dører, og i særdeleshet i den debatt som er kommet i kjølvannet av avgjørelsen i Drammen tingrett om begrensninger i nyhetsformidlingen som teknologien åpner for.

De moderne domstoler har i sin alminnelighet en kollegial oppfatning blant dommerne om hvor grensene går. I Kristiansand tingrett praktiseres det en åpenhet som er verdifull og tillitsfull. Domstolen har forstått betydningen av åpenhet og offentlighet i rettspleien.

Det er helt åpenbart at det i mange typer straffesaker er behov for å verne ofrene mot medieomtale på bakgrunn av det som skjer i rettslokalet. Ansvaret ligger hos mediene. Men når de tiltaltes forsvarere også kaster seg på bølgen og krever lukkede dører av hensyn til tiltalte, overgriperen, stopper mitt fornuftsresonnement.

Det er ofrene, de fornærmede, som har krav på beskyttelse. Forbryteren hadde tid til å tenke seg om før overgrepet skjedde.