Julaften lå en bok under treet vårt . Nådeløse nordmenn — Gestapo 1940, av Erik Veum. Straks begynte tankene å kverne. Et omstridt bokverk om NS-folk under 2. verdenskrig. Hvorfor trekke fram og dvele ved dette? Hva er hensikten med å navngi enkeltpersoner slik? Er det hatet og hevntanken som fremdeles lever i oss?
Ved inngangen til 2015 blir de hemmeligstemplede dokumenter på landssvikarkivet frigitt for offentligheten. Det gjør at opplysninger om enkeltsaker og enkeltpersoner er tilgjengelig for alle. Men er det noen grunn for oss - et par generasjoner senere, å grave i dette? De fleste som dette gjelder, er jo døde nå. Hva kan vel etterslekten gjøre med dette?
Hvis det er hat og hevntanker som driver oss, så vil det nok ikke bli annet enn skittentøyvask av det — en skittentøyvask som bare blir skitnere og skitnere. Men hvis det er tanken om at sannhet og rett må få komme fram, så er det aldri for sent å gjøre noe med det.Straks etter freden var nok de fleste så lei av krig, oppgjør og rettssaker at nettopp dette ble gjort mer og mer overfladisk. Folk ville fokusere på framtiden - freden som de hadde lengtet så inderlig etter i fem lange år. Dette var fromme tanker - tanker om tilgivelse og en ny start. Og i denne bølgen ble mye lagt lokk på. Ingen våget å snakket om det som hadde hendt. Årene gikk. Etter hvert som flere og flere gikk i grav, ble også mye glemt. Nye generasjoner vokste opp og de fikk ikke høre noe om dette.
Det er ikke for å sette folk i gapestokken, men for at sannheten må komme fram på en naturlig måte. Vi må erkjenne vår fortid.
Men hvordan var det under de lokkene? Vi vet jo at hermetikk kan holde seg godt under et tett lokk. Når det åpnes - kanskje etter 70 år, kan det være like ferskt. Det er faktisk det vi opplever med dette også. Jeg er selv datter av en som ble behandlet på det mest grusomme av tyskerne. Og det var NS-folk som gav opplysningene som trengtes for å få tak i ham. I juni 1944 ble han hentet tidlig en morgen. I håndjern ble han ført bort mens hans mor sto i loftsvinduet og fulgte med. Han var 26 år gammel.
Det bar til Statsarkivet i Kristiansand. Der ble han med jevne mellomrom gjennom hele sommeren avhørt under hard tortur. I dag er stedet et museum hvor man kan se de torturmetoder som ble brukt. Da Stiftelsen Arkivet åpnet sine dører og lot folk slippe inn for å få se denne pinens og lidelsens høyborg, tok det lang tid før jeg kunne gå dit. Jeg greide ikke å ta inn over meg de lidelser som pappa måtte gjennomgå der. Men da jeg endelig var der, og fikk se pappas navn på veggen blant de andre som hadde fått samme behandling, tenkte jeg at dette måtte aldri glemmes.
Jeg er selv datter av en som ble behandlet på det mest grusomme av tyskerne. Og det var NS-folk som gav opplysningene som trengtes for å få tak i ham.
Det er ikke snakk om hat. Det er heller ikke snakk om hevn. Det er snakk om å bevisstgjøre dagens unge og eldre på sannheten, for dette kan skje igjen. For å holde en stø kurs, enten det er politisk, religiøs eller samfunnstjenelig, må vi kjenne til historien - erkjenne de feil som er gjort og ta lærdom av dem. Vi må være villig til å la sannheten komme fram, selv om den rører bort i vår stolthet og æresfølelse.
En annen betydelig ting er ettervirkningene av tortur og fengsling. Samme hvor rå og hard torturen var, så var det like ille det som etterpå skjedde med mange av de som ble arrestert av Gestapo. Min far ble fraktet fra Kristiansand til Grini i september 1944 - et liv i fangenskap og hardt arbeid med lite mat og en usikker framtid. Det siste var nok det som tæret mest. I hvert fall ble det det som fikk mest ettervirkning. Innelåst på ei lita celle - ingen informasjon om morgendagen - redsel og uhygge. Lyden av stålbeslåtte hæler i korridorene, raslingen av nøkler som ble satt inn i en lås, dører åpnet og lukket, skritt som fjernet seg, skrik, skudd … og så stillhet… Når ville disse skrittene stoppe ved hans celledør? Hva hadde han i vente? Disse spørsmålene tæret dag og natt.
Den dagen han fylte 27 år, fikk han en mektig opplevelse. Da var han flyttet til fangeleiren på Fornebo. Der fikk han, på fødselsdagen sin den 8. mai 1945, oppleve å se det ene flagget etter det andre bli heist rundt omkring. Freden var et faktum. Fangeleiren ble åpnet, han kunne reise hjem.
Nå måtte da alt være bare fryd og glede - alt det vonde glemmes. Tyskerne ble jaget ut og deres hjelpere straffet. For en seier. Det var bare det - det fantes en mørk side ved dette. Angsten ville ikke slippe taket. Pappa kunne ikke sove bak ei lukket dør den første tiden etter at han kom hjem. Han sov i høyløa i uthuset.
Etter som han gjenvant kreftene etter den dårlige maten og behandlingen i fangenskap, så han ut til å være helt den samme som før. Men når mørket falt på og nattens stillhet senket seg over gård og grend, kom tankene - minnene - angsten. Og det som uteble, var søvnen.
Noe bedret seg etter hvert, men noe ble igjen, og noe ble enda forsterket. Jeg minnes pappa som en sterk, robust og trygg mann. Han var søylen som holdt familien sammen. Han kunne vi støtte oss til og føle fullkommen trygghet hos. Men jeg husker også ham komme hjem fra sitt arbeid i tømmerskogen - midt på dagen - og gå til sengs. Han var ikke syk - hadde i hvert fall ikke feber eller noe slikt. Nei, det var noe forferdelig og urovekkende over dette - noe helt uforståelig. Det var angsten som overmannet ham.
Vi må ikke glemme . Mange har hatt det på samme måte. Skal disse skjebnene bare feies under teppet og glemmes for å skåne noen som tok noen gale valg en gang for over 70 år siden?
Jeg takker Veum som har skrevet dette. Det er ikke for å sette folk i gapestokken, men for at sannheten må komme fram på en naturlig måte. Vi må erkjenne vår fortid. Og så håper jeg at de som har eller har hatt en far, bestefar eller annen slektning som er blitt omtalt i denne boka, kan erkjenne sannheten - det er en av mine, men jeg tar avstand fra det denne gjorde.
Vi må kjenne til fortiden for å kunne ta lærdom av de feilene våre forfedre gjorde.