Serien «Skam» har gjort det den ikke skulle. Den tok hele Norge med storm. For egentlig var dette noe som skulle snikes ut til ungdommene, helt uten at foreldrene visste det.

I fjor høst ble sesong 1 lansert som en webserie på NRK P3. Små klipp og instagrambilder blir delt dag for dag, før klippene blir samlet til en halvtimes episode mot slutten av uka. Litt etter litt, dag for dag, får følgerne et innblikk i livene til fem venninner i første klasse på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Eva (Lise Teige), Noora (Josefine Frida Pettersen), Chris (Ina Svenningsdal), Sana (Iman Meskini) og Vilde (Ulrikke Falch) planlegger sin egen russebuss. De snakker om vennskap, gutter, fester og hvem som «hooker» med hvem.

Noe av det beste som har kommet fra NRK på mange år

Regissør Julie Andem har bevisst unngått det tradisjonelle NRK-maskineriet for promotering. Frykten var at foreldregenerasjonen skulle fortelle ungdommene sine at dette var en kul serie, og slik miste all appell hos dem den egentlig er ment for. «Skam» skulle være av og for ungdom, og deles av ungdom. Og slik gikk det. En stund. Så kom vi andre. Voksne og foreldre som er nysgjerrige på videregående anno 2016. Og det smalt skikkelig. Nå har seriens første sesong over 200.000 seere i snitt. Det er store fangrupper på Facebook som diskuterer og analyserer alle aspekter ved serien. Mødre i midtlivskrise diskuterer febrilsk forholdet mellom Noora og tredjeklasseklysa William.

Da smellet kom, kom også de tradisjonelle mediene og kasta bensin på bålet. Vi skriver og analyserer spalte opp og spalte ned, men mener stort sett det samme: «Skam» er noe av det beste som har kommet fra NRK på mange år. Det traff målgruppen. Og det traff alle oss andre. Det traff foreldrene som er nysgjerrige på hvordan livet til ungdommene deres er. Og plutselig satt mor der, og diskuterte med venninnene sine hvor «slutty» Vilde er. Så satt vi der, millenials-generasjonen, sjeleglade for at vi ikke er 16 år lenger.

Også puster vi ganske lettet ut. For selv om livet til dagens 16-åringer leves like mye på skolen som på sosiale medier, er de opptatte av det samme som vi alle var opptatte av da vi var 16. Venner. Kjærester. Fester. Skole. Og det evige spørsmålet: Hvem er jeg, og hva vil jeg med livet mitt?

Vi ler kanskje litt av slanguttrykkene i «Skam». De snakker om «å hooke», «sluts» og «å ditche». For noen år siden snakka vi om å kline eller rote, hvem som var billige og om vennene dine droppa en fest. Akkurat de samme temaene med andre ord, bare i ny innpakning. De evigvarende tenåringstemaene gjør at «Skam» treffer bredt. Ungdommene som serien er myntet på, opplever at det handler om deres hverdag. Vi andre kjenner igjen vår egen ungdomstid, selv om den har fått en moderne innpakning.

Vi identifiserer oss med tapte drømmer

En annen grunn til at vi voksne elsker «Skam», er at vi aldri fikk denne type drama da vi selv vokste opp. Undertegnende (født i 1987), så på «The O. C.» som 16-åring, en serie om polerte, rike ungdommer i Orange County som slet med sine ungdomsproblemer. Det var vennskap og kjærlighet, gleder og tap. Men det var en oppkonstruert, lettvint og sminket versjon av tenåringsliv.

Noen år senere kom «Gossip Girl», en enda mer sminket og tilgjort tenåringsverden i rikmannsmiljøet på Manhattan.

Vi så gamle episoder av «Sex and the City», og elsket det, men likevel var seksuelt frigjorte karrierekvinner i trettiårene fra New York ganske fjernt fra livet til en norsk 20-åring.

Så, endelig. Vi fikk «Girls», Lena Dunhams serie om fire mislykkede strebere i begynnelsen av 20-årene i New York. Serien er ute med en ny, femte sesong, og vi ler og identifiserer oss med tabber og tapte drømmer. Men igjen, den amerikanske settingen er likevel fjern for norske, unge voksne. Vi fikk «Unge lovende», en lignende jentegjeng som i «Girls» på NRK, dog noen år eldre enn jentene i «Skam». Serien handler om norske unge voksne, som norske, unge voksne kan identifisere seg med.

Nå sluker vi alle «Skam». Selv om det handler om unge tenåringer, er det en kjent setting. Videregående skole har faktisk ikke forandret seg så mye de siste årene. Dagens ungdommer er heldige. Det lages drama som er direkte overførbare til deres egne liv, som de kan se på i fred på rommet sitt. Å se på «Midt i smørøyet» sammen med mor og far lørdag kveld kan liksom ikke sammenlignes.

Men det er ikke alle som mener at karakterene i «Skam», er gode rollemodeller. Flere har vært kritiske til NRKs fremstilling av Noora i sesong 2. Noora, det, gode feministiske forbildet faller for William. Gjennom sesongen har vi sett ham manipulere og true Noora til en date, selv om hun sier klart og tydelig at hun ikke liker ham. Kritiske røster spør om dette forteller unge jenter at man skal finne seg i psykisk terror. Men er det ikke bedre det NRK faktisk gjør? De får folk til å stille spørsmål ved forholdet mellom Noora og William. Noora blir fremstilt som et helt vanlig menneske som av og til går på trynet i kjærlighetslivet. Hvem har vel ikke falt for den gale typen, både en og to og tre ganger, før man lærte?

Gudskjelov at jeg ikke er tenåring lenger. Det var et slit

Alle «Skam»-karakterene forteller på sin måte noe om det å være 16 år. I sesong 1 er hovedkarakteren Eva. Hun blir sammen med bestevenninnens kjæreste og fryses ut av venninnegjengen. I tillegg er hun et skilsmissebarn som har en mor som er mye borte. På skolen går det sånn helt middels. Heldigvis blir ting bedre når hun blir kjent med Noora, Chris, Vilde og Sana. Sana viser at muslimske jenter kan ha egne meninger og stå for egen tro. Chris bryr seg bare ikke om hva andre mener og stiller alltid opp for vennene sine. Og Vilde, hun er evig opptatt av å bli populær og pen nok for William.

Det er godt å se tilbake og tenke: «Gudskjelov at jeg ikke er tenåring lenger. Det var et slit.«

Det er også godt å møte seg selv i døra, og innse at livet fremdeles kan være et slit. Det har bare stabilisert seg litt.