Uttrykket «Eleutherophobia» beskriver en frykt som til tider dominerer store deler av det politiske bildet — nasjonalt og internasjonalt. Frykt for frihet styrer samfunnsutviklingen. Frihet kan virke skremmende, men frykt for frihet er verre.

For meg handler ikke frihet om å bli beskyttet fra noe, men om å få frihet til noe. Et av politikkens viktigste kall er å gi enkeltindividene muligheter gjennom valgfrihet, ytringsfrihet og handlingsfrihet. For deler av det politiske miljøet syntes det totalt motsatte å være målet.

Politikk handler om å gi frihet. Det er ikke politikkens oppgave å bestemme hvordan voksne mennesker organiserer sin hverdag, hvem de deler seng med og hvilke familieforhold de velger. Politikkens oppgave er å lage et rammeverk som sikrer den enkelte viktige juridiske rettigheter. Voksne som barn. Velferdspolitikken er kanskje det området der det i størst grad kjempes om eierskap til ordet valgfrihet. Definisjonen av valgfrihet er mangeartet. Valgfrihet for foreldrene, for barna, for kommunen eller for politikerne.

Et viktig mål for samfunnsutviklingen bør være at hver enkelt borger skal gis mulighet til å skape og leve det gode liv. Mennesker er ulike og trenger ulike løsninger. Løsninger som alltid må bygge på respekt for det enkelte menneskets integritet og i langt større grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov enn det som gjøres i dag. Dagens velferdsstat ble til i en tid da flertallets levestandard var lav. De ordninger som var rette den gang er ikke nødvendigvis de rette i en tid hvor flertallet lever i velstand, mens et mindretall faller utenfor.

Et samfunn vil aldri bli bedre enn det tilbudet det gir sine svakeste. Vi må tørre å gi slipp på de store og standardiserte løsningene for hvordan folk skal leve sine gode liv, til fordel for det som passer hver enkelt. Frihet er ikke å bli tvunget til å velge en løsning som passer litt for alle, men å kunne velge en løsning som passer godt for deg som enkeltindivid. Frykten for å tilby en slik frihet resulterer i manglende respekt for borgernes ulike ønsker og behov.

Kommunal frihet handler om lokaldemokrati. Norges Grunnlov fra 1814 har blitt endret flere ganger opp igjennom årene. Det er likevel en viktig ting som aldri har blitt endret. Grunnloven slår ikke fast retten til lokalt selvstyre. I teorien, og paradoksalt nok, betyr det at de sentrale politikerne når som helst kan si at det ikke lenger er gøy dele maken med de lokale folkevalgte.

Jeg har større tro på systemet, enn at jeg tror det vil skje i et moderne demokrati som Norge. Likevel er det forbløffende å se at et parti som Senterpartiet så sterkt ønsker å grunnlovsfeste det lokale selvstyret, samtidig som partiet i Stortinget gang på gang stemmer for økt øremerking av statlige bevilgninger til kommunene. Overskygger frykten for frihet viktige prinsipper? Mangelen på tillit til norske kommuner gjør at øremerking og statlige direktiver tres ned over ørene på lokalpolitikerne.

Frihet innebærer ansvar. Et ansvar som gjør det lovlig å feile - også for kommunene. Jeg har troen på at lokalpolitikere bruker midlene de får over statsbudsjettet til det beste for sine innbyggere. Enten de velger å fylle bassengene, eller betaler ned lån.

For litt i underkant av to måneder siden tok jeg et etterlengtet grep om de tidligere påbegynte studiene i statsvitenskap. Etter å ha hoppet av og på i mange år, med politikken som gyldig grunn, var det på tide å komplettere bøttevis av uformell utdanning, med formell utdannelse. Studiene mine kan enkelt defineres som «frihet under ansvar». Enkelt hvis du tar ansvaret på alvor - vanskelig hvis friheten resulterer i latskap. Foreleserne tilbyr frivillig forelesning et par timer i uken, og krever tilbake at du består en semesteroppgave for å få lov til å ta eksamen. Ansvaret ligger på studentene, og latskap kan koste dyrt.

På den annen side vil vi ved å frykte friheten, gjenskape tvungen undervisning og mate studentene med teskje, også kunne skape late studenter. Frihet under ansvar gir tross alt studentene et valg; ta ansvar for egen fremtid, eller la være. Et valg jeg håper at politikere og studiesteder også vil dele ut rundhåndet i fremtiden.

Dagens opphetede debatt om karikaturtegningene av profeten Muhammed innehar et sterkt element av valget mellom frihet eller ufrihet. Saken har gitt oss en debatt om ytringsfrihet som verdi, dens begrensninger og måten den bør forvaltes på. Ytringsfriheten er en grunnleggende prinsipiell verdi som ikke skal relativiseres - selv ikke i en slik situasjon som vi nå har sett. Likevel er det ikke alt som kan sies, som bør sies til enhver tid.

Frihet er en forutsetning for å kunne ta ansvar for egne gjerninger - og hensyn til sine medmennesker. Mennesker som har frihet, har også ansvar for å finne fellesskapsløsninger som tar vare på alle. Individets frihet må alltid balanseres opp mot individets plikt til ikke å begrense andres reelle frihet. Det er viktig at den debatten som nå pågår ikke resulterer i ytterligere frykt for å bringe ut ytringer i det offentlige rom. Blasfemiparagrafen bør fjernes, ikke gis ny og sterkere betydning i Norge.

Jeg tror det er mulig med frihet uten egoisme. Og jeg tror vi kan kombinere det med fellesskap - uten sosialisme og kollektive løsninger. Hvis politikere frykter frihet i praktisk politikk, fratar de mennesker muligheten til å ta ansvar for sitt eget liv. Fellesskap handler om sikkerhetsnett, ikke om frihetsfrarøvelse.

Amerikanske presidenter har på rekke og rad produsert mer eller mindre minneverdige sitater, men Benjamin Franklin sier det i klartekst: «De som er villige til å gi fra seg grunnleggende friheter for å oppnå litt midlertidig trygghet fortjener verken frihet eller trygghet.»

Jeg frykter ikke friheten og håper heller ikke fremtidens politikere og samfunnsaktører vil lide av «Eleutherophobia» - frihetsfobi.