Nei-siden har lenge hatt et klart forsprang. For en måned siden var oppslutningen 48 prosent for nei-siden og 38,3 for ja-siden. Siste måling Sentio har utført for Nationen og Klassekampen viser at forspranget krymper. Marginen er mindre enn ved EU-avstemningene i 1972 og 1994. Om målingen gjør noe inntrykk på politikerne, er tvilsomt. For den norske EU-debatten har de sørget for å legge lokk på. I forrige stortingsperiode levde Bondevik II med en selvmordsparagraf som ville ha ført til at regjeringens dager var talte om EU-medlemskap ble tema. Ja-partiet Høyre var bastet og bundet av Sem-erklæringen, og lå lavt i terrenget i hele fireårsperioden.

I fjor vår gjorde Jens Stoltenberg det klart at Arbeiderpartiet ville fortsette arbeidet for norsk EU-medlemskap. Selv om det skulle bli en rødgrønn flertallsregjering, ville partiet skaffe seg handlefrihet til å søke i stortingsperioden 2005-09. Det var viktigere for Ap enn å holde sammen en rødgrønn regjering. Fastslo Stoltenberg.

Vi vet hvordan det gikk. Vi fikk en rødgrønn flertallregjering, og i Soria Moria-erklæringen er de tre partiene enige om at regjeringen ikke skal søke norsk EU-medlemskap. I erklæringen varsles en mer aktiv europapolitikk, og at det er i Norges interesse å utvikle et felles regelverk på det felles markedet vi er en del av.

Dette kan høres offensivt ut, men faktum er at Norge er uten stemmerett i det som skjer i EU. Uansett hvor gode regjeringens intensjoner er, vil Norge til syvende og sist være nødt til å forholde seg til hva EUs 25 land til slutt blir enige om. Dette er et problem som ikke kan løses på annen måte enn at Norge blir medlem av EU.

Vi tror ikke det blir aktuelt med en ny norsk EU-søknad i denne stortingsperioden. Ingen partier ser ut til å våge å ta i saken så lenge det ikke er et klart flertall i folket for medlemskap. Frykten for folkemeningen hindrer politikere i å tenke konstruktivt om hvordan vi best kan påvirke de politiske prosessene i Europa på et tidlig stadium, slik at Norges standpunkt kan bli tatt hensyn til.

Norge er marginalisert i europeisk politikk, men det ser ikke ut til å bekymre de folkevalgte. De synes å være tilfreds med at andre nasjoner bestemmer de viktigste sakene for vår fremtid.