Av alle -ismer er terrorismen den farligste. Bak sitt usårbare smil og platoniske ytre, skjuler det seg et ishvitt indre, en hatefull og skarpladet pistol, et bombebelte eller et skinnende sverd. Terroristen er den som frivillig går i døden, og ofrer sitt eget og andres liv, i håp om et lyst ettermæle i «Historieboken» eller i «Profetens» eller «Guds» heltegalleri. Martyrene. De hellige krigerne. Rote Arme Fraksjonene. Korsfarerne.

Kynikeren hvisker i øret det terroristen utfører. Og mer enn gjerne ofrer han sitt eget og andres liv i kampen for blodets renhet, æren, slekten, gud, arbeiderklassen eller fedrelandet.

Gi meg de rene og ranke. De faste og sterke menn,

de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen

og selger sin store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi meg de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet.

Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet.

Intet er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi meg de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk …

skrev den høyt skattede arbeiderdikteren Rudolf Nilsen på 1920-tallet. Men versene kunne like godt ha vært skrevet av hvilken som helst fanatiker.

Alle ideologier har dypest sett samme mor og far, for alle ideologier har det til felles at de tillegger historiens gang et subjekt. Et mål, et endepunkt, et Fata Morgana – et Kommunistisk Samfunn hvor alle yter etter evne og får etter behov, eller «Det tredje rike» hvor den ariske ætten, blodet og rasen endelig er ren. Også i de ortodokse religiøse miljøer – jødiske, kristne, muslimske og hinduistiske – finner vi det samme. Historien skal ubønnhørlig nå sitt endepunkt, helt av seg selv, eller gjerne med drahjelp, av ideologer og misantroper.

Lykta som Platon og Hegel, og andre ideologer, hang opp i kunnskapens tre – i det forføreriske og lumre sommermørket – trakk til seg mange, og svært ulike svermeriske tanker og ideologier, forestillinger, verdensanskuelser eller andre vrangforestillinger. De luktet ikke bare møllkuler, men også svartkrutt og ordentlige kuler! Bomber og kanoner. Bannere og flagg. Kors, halvmåner, hakekors, hammer og sigd. Midgardsormer! Solkors. Frykt og fordommer. Tankeinsekter så giftige at blir du stukket, reduseres mennesket til et simpelt middel i hendene på dem som mener, på vegne av andre, å kunne erobre de forjettede og lovede landeriker. «Målet helliger middelet», sier ekstremisten. Eller var det Stalin? Pol Pot? Mao? Hitler?

«Bevegelsen er alt, sluttmålet er intet» skrev den kjente tyske sosialdemokraten, forfatteren og riksdagsmedlemmet Edvard Bernstein i 1899. Hans oppfatninger ble sterkt imøtegått av marxistene. Kort tid etter Marxs død var Marx blitt til ideologi. Til sakramenter og steintavler. Følgelig ble Bernstein forsøkt støtt ut av marxistene, som revisjonist og kjetter da han i boka «Die Voraussetzungen des Sozialismus und die Aufgaben der Sozialdemokratie», imøtegikk empirisk de dogmatiske sosialistenes sakramenter, og formulerte grunnlaget for sosialdemokratiets tenke— og handlemåte.

Sosialdemokratiet har – eller er – ingen ideologi. Historien har ikke et endepunkt, sier sosialdemokraten Bernstein. Sosialdemokratene skal nærme seg virkeligheten, i erkjennelse av at historien har en egendynamikk. Historien er verken forutsigbar eller følger en lovmessighet. Det som kjennetegner sosialdemokraten er at han er grunnleggende pragmatisk i sin tenke- og handlemåte. Sosialdemokratiet skal i videste forstand kun formulere, ivareta og kjempe for interessene til det arbeidende folk. Det har vært, og er fortsatt, sosialdemokratiets eneste oppgave. Gjennom reformer, og skritt for skritt styrke og sikre det arbeidende folks demokratiske innflytelse, deres livsvilkår og levestandard.

Lykkelandet vil komme, men først etter «Dommedag», «Sammenbruddet» eller «Den Altomfattende Krisen». Historien går mot endepunktet, og kan hjelpes på vei, oppfordrer misantropen. Deterministisk på akademisk. Ubønnhørlig. Logisk. Ideo-logisk.

Filantropen vil kategorisk hevde at slike forestillinger er vrangforestillinger. Historien har ikke et subjekt. Bevegelsen er alt, sluttmålet er intet. Sosialdemokratiet og andre filantropiske retninger, har alltid nærmet seg, og nærmer seg virkeligheten på en pragmatisk måte. Veien blir til mens du går. Sosialdemokraten er en reflektert og handlende sosial entreprenør som skal forvalte, og forandre den sosiale orden til menneskets beste. Sosialdemokratismen eksisterer ikke. Bare sosialdemokrati og sosialdemokrater.