Du! Vet du hva som har skjedd mens vi har sittet her og sjabba? Det har gått av ei diger bombe i Oslo!?

Klokka var 16.50 22. juli, og jeg hadde kaffebesøk. Idet kameraten var på toalettet sjekka jeg Facebook på mobilen, og en av de første statusoppdateringene som kom opp var fra Ingvill i VG:

15.44: «Herregud. Livredd. Hele VG-fasaden knust. De nederste etasjene på Regjeringskvartalet skal være blåst ut. Ligger skadede i gatene.»

Statusoppdateringen er ledsaget av et mobilbilde av en knust VG-fasade tatt innenfra. Dette skulle bli det første bildet jeg så fra de ekstreme hendelsene denne dagen.

Jan Olav G hadde vært først. Åtte minutter etter at klokken på Knut Storbergets kontor stoppet skrev han:

15.34:

«What the fuck happened. Did Al quaida just Enter Oslo? Several of my things just jumped out the window and the military effect shop downstairs around the block crushed all its glasses.»

1540 hadde Hilde D fulgt opp med:

«Vinduene ristet i leiligheten! Vi er ok alle 3. Men dette MÅ være en bombe. Kan ikke skjønne annet. Kaos i Oslo. Brenner bak regjeringskvartalet et steinkast fra oss ...»

Jeg slo på TV, og måpende kunne jeg og Stein Atle konstatere at noe helt uvanlig var på gang.

I likhet med de fleste jeg kjenner satt jeg klistret til laptop og tv til langt på natt denne fryktelige fredagen. Tanker og meninger flommet fritt sammen med en løpende strøm av ny informasjon.

Etter en times tid begynte meldingene av typen «ikke ring noen på Utøya» å dukke opp, og derfra ble det bare verre. Journalister meldte tidlig om 20–30 drepte på øya. Dette var tall som ikke slapp ut i det offisielle nyhetsbildet fordi de ikke var bekreftede.

En time over midnatt kjente Facebook navn og utseende på gjerningsmannen.

Siden hans viste bilder av en selvgodt smilende arier i ulike tåpelige uniformer, og jeg fant ut at jeg ikke delte musikksmak med ham. Hatmeldinger fra andre i samme ærend hadde allerede dukket opp på veggen hans.

Nyhetsstormen gjennom dette uvirkelige døgnet viste oss til fulle hvor effektive sosiale medier er som nyhetsformidlere. Det gir seg selv at de hundrevis av menneskene man gjerne har i den digitale kretsen fanger opp mye mer enn man gjør alene. Når dette deles fortløpende og nyhetssituasjonen er så ekstrem som den var dette døgnet, får man følelsen av å sitte i øyet på en informasjonsorkan.

Så godt som all kommunikasjon mellom nordmenn på sosiale medier disse to døgnene dreide seg om terrorhandlingene.

I ettertid har jeg reflektert over hvor lite stygt som kom fram. Tross rapportene om lynsjestemning mot muslimer i Oslo de første par timene, så jeg selv ingenting til dette. Hevnfantasier mot gjerningsmannen har det også vært lite av.

Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett Helle Gannestads allerede udødelige ord videreformidlet:

«Hvis én mann kan vise så mye hat, bare tenk hvor mye kjærlighet vi kan vise sammen.»

Men jeg har jo forstått at ikke alle plutselig ble milde og multikulturelt tolerante over natten.

For å bryte litt opp i fordragelighetsrusen besøkte jeg forleden facebookgruppa «PROTEST AKSJON MOT AP. INNFØRING AV ISLAM I NORGE»

Innholdet her som i de fleste andre hatgrupper skiller seg lite fra det vi lenge har sett i nettavisenes kommentarfelter. Her forfektes paranoide ideer ved hjelp av en ortografi som er like sjokkerende som engasjementet er stort.

«Kommentarfelttrollene» virker som de har sine egne, knuste trollspeil som de ser virkeligheten gjennom.

Hvis det er noe de ikke liker, enten det er dyr bensin, dårlig vei eller moské midt i byen, forklares dette nesten alltid med at det ligger en sammensvergelse bak.

Og får ikke det aktuelle fenomenet den ønskede omtale i media skyldes dette like selvfølgelig at vi journalister er del av den samme konspirasjonen.

Kommentarfelttrollene kaller det «ytringsfrihet» å kunne skrive anonymt på avisens nettsider. Selv synes jeg »feighet» er en mer nærliggende beskrivelse, og dermed blir du neppe overrasket over at jeg mener det er helt topp at Fædrelandsvennen nå fjerner muligheten for å skrive anonymt.

Anonymt hat vil det uansett være mer enn nok plass til på resten av verdensveven om ikke vi også skal ta ansvar for å formidle det.

For så lenge veven varer vil det finnes fri tilgang til alle verdens mulige meninger. Men i motsetning til det man trodde i mediets barndom, har ikke denne ubegrensede tilgangen til meninger og informasjon gjort oss merkbart mer vidsynte eller tolerante. Den globale informasjonsflyten har slett ikke ført til at globalt inkluderende tankegang har bredt om seg. Forbrødringen vi hadde ventet på tvers av kontinentene uteblir.

Når norske skoleelever skal finne informasjon på nettet om Brasil søker de på VG Nett i stedet for å kikke på brasilianske nettsteder.

Det er nå engang menneskets natur å oppsøke de kildene du er vant til, og å snakke med de vennene som står deg nærmest. Å utfordre verdensbildet sitt er ofte både brysomt og ukomfortabelt.

Det er ikke så lett å tenke seg at fascisten fra Utøya hadde klart å utvikle sin helt særegne virkelighetsoppfatning dersom han hadde måttet forholde seg til medieteknologien fra 25 år tilbake. Ti års uimotsagt surfing på hatsider gjør utvilsomt noe med et menneske. Hva om han ikke hadde hatt en Fjordman han ville imponere, eller et «Gates of Vienna» å suge hat fra? Hadde han klart å utvikle et like ekstremt og handlekraftig hat gjennom å brevveksle, telefonere og motta undergrunnsfanziner fra andre «tempelriddere»?

Jeg vet sannelig ikke.