«Krigen» om krigen

Debatten om andre verdenskrig i Norge synes ikke å ta slutt. Vi har sett det i kjølvannet av Max Manus-filmen, men også etter Helle Aarnes bok «Tyskerjentene – Historiene vi aldri ble fortalt» (2009) og Ingerid Hagens fremstilling av rettsoppgjøret i Norge, «Oppgjørets time» (2009).

Lokalt på Agder har høstens forsoningskonferanse i regi av Forum for tro— og livssyn i Kristiansand vist at de gamle stridsspørsmålene om krigstiden i Norge lever i beste velgående. Debatten i etterkant har heller ikke vært direkte forsonende, så her har aktørene fremdeles en lang vei å gå. For personer utenfor historikermiljøet kan den norske «krigen» om krigen fortone seg som både underlig og paradoksal.

En forklaring på denne stadig tilbakevendende uenigheten må søkes i tiden rett etter frigjøringen. Da skulle landet bygges opp igjen etter fem år med okkupasjon. Både for Norge som nasjon og for innbyggerne var det avgjørende å legge uenigheten fra krigsårene bak seg. Krigens uforsonlige fronter skulle nå erstattes av samhold og fred.

I den første tiden ga den generelle stemningen lite rom for nyanser, og mye av krigslitteraturen tok utgangspunkt i selve motstandskampen mot den tyske nazismen og kampen mot det norske kollaborasjonsstyret (NS). Av bøker i denne tradisjonen kan kort nevnes Max Manus «Det vil helst gå godt» (1945), Oluf Reed Olsens «Contact» (1946) og de to «Kompani-Linge»-bøkene (1948-49). I tillegg utkom Sverre Steens (red.) ruvende trebindsverk «Norges Krig» (1947-50), som etter hvert ble selve standardverket og den «offisielle» historien om krigen.

Felles for mange av disse utgivelsene var at de var skrevet av motstandskampens egne aktører, og bøkene gikk ut i store opplag. Selv om de med dagens øyne neppe kan sies å ha gitt et balansert bilde av krigsårene, var disse bøkene med på å legge grunnlaget for en kollektiv historieforståelse som deler av befolkningen kunne kjenne seg igjen i, og som etterkrigsgenerasjonen kunne se opp til.

For norske myndigheter var det også en fordel i den pågående nasjonsbyggingsprosessen å kunne legitimere rettsoppgjøret og sitt eget styresett gjennom å skille klart mellom de som hadde vist «god nasjonal holdning» og «de som hadde sviktet». Endelig fikk den store vektleggingen av motstandskampen også fokuset bort fra de mindre gloriøse sidene av okkupasjonstiden, og historien fikk en politisk og instrumentell effekt.

Utviklingen etter krigen har imidlertid vist at en del av innbyggerne i Norge ikke uten videre har kjent seg igjen i denne «nasjonale» og dels heroiske fremstillingen av krigsårene. På folkemunne og privat har det etter krigen blitt overlevert erfaringer og beretninger (narrativer) til neste generasjon, som dels har stått i sterk kontrast til den etablerte konsensushistorien fra tidlig etterkrigstid. Spesielt har beretningene til NS-medlemmene, frontkjemperne, frontsøstrene, tyskerjentene og deres barn representert en annerledes forståelse av krigstiden og tiden etterpå. Når disse forskjellige virkelighetsforståelsene fra tid til annen har møttes i det private og/eller i det offentlige rom, har det blitt til dels heftige diskusjoner og debatt, fordi det har satt enkeltgruppers historiske identitet under press.

Ved inngangen til 1990-tallet og den påfølgende 50-årsmarkeringen for freden i 1995 kom et klimaskifte i synet på krigstiden. Erkjennelsen av at etterkrigstidens forenklede svart-hvitt fremstilling ikke var i stand til å yte virkelighetens kompleksitet rettferdighet vokste fram, og utfordret den kollektive historieforståelsen. I dag kan en se resultatene av dette i form av et større mangfold og pluralisme blant krigslitteraturen enn tidligere, kanskje spesielt takket være en del amatørhistorikere og journalister.

Det er et paradoks at media og journalister kanskje vel så mye som norske faghistorikere har vært med på å sette dagsorden på temaer om andre verdenskrig. Riktignok er det blitt skrevet nærmere 300 doktoravhandlinger, hovedfagsoppgaver, master- og mellomfagsoppgaver om andre verdenskrig i Norge ved forskjellige forsknings og utdanningsinstitusjoner. Det skulle derfor ikke skorte på fagkunnskapen om denne tidsperioden. Likevel viser det seg at en del av forskningsresultatene ennå ikke kjent for det store flertallet av befolkningen. Ifølge forsker Rolf Hobson ved Institutt for forsvarsstudier skyldes dette at det ikke er blitt tilstrekkelig undervist i norsk okkupasjonshistorie ved norske universiteter de siste 25 årene. Konsekvensene er blitt at en hel generasjon av norske studenter og fremtidige lærere ikke er blitt presentert for de nye forskningsresultatene.

I noen tilfeller har dette gitt et etterslep i norske historie- og lærebøker som har skapt unødig stor avstand mellom faghistorikerne og den øvrige befolkningens kunnskap. Dette forholdet har fra tid til annen resultert i meningsløse debatter om de såkalte «mytene om krigen». Meningsløse fordi kunnskapen faktisk eksisterer, men er ukjent for det store publikum.

De siste årene har krigs- og okkupasjonsforskningen i Norge gått i retning av å sette hendelsene i Norge inn i et større, internasjonalt perspektiv. Den norske «krigen» kan ikke lenger sees isolert, men som en del av en allmenn, europeisk historie. Det gjelder spesielt i spørsmålene knyttet til Holocaust og behandlingen av krigsfangene fra Øst-Europa og Asia.

Forhåpentligvis vil denne utviklingen være med på løfte blikket ut over de til dels «snevre» diskusjonene i Norge. For vi trenger fremdeles kunnskap om hvordan nasjonalsosialismen og lignende strømninger kunne vinne innpass hos så mange innbyggere i Europa. Først da vil vi kanskje forstå hvordan krigsutbruddet i 1939 var med på å føre en rekke land ut i det totale sivilisasjonssammenbrudd, som kom til å vare i nesten seks år.