Slutten av andre verdenskrig er vel verdt å markere. På lørdag er det 65 år siden Nazi-Tysklands kapitulasjon.

Norges viktigste bidrag i de alliertes kamp mot aksemaktene var den norske handelsflåten. 30 000 nordmenn seilte om bord på norske skip under andre verdenskrig – blant dem var begge mine bestefedre. Norske skip seilte på nesten alle hav og var med i viktige allierte aksjoner som evakueringen fra Dunkerque og landgangen i Normandie.

Norske skip fraktet store mengder krigsutstyr og drivstoff, spesielt fra havner på den amerikanske østkysten og til Storbritannia. Norske tankbåter var utrolig viktige for britene. De fraktet nesten en femdel av all oljen som ble fraktet til Storbritannia under krigen, og i første del av krigen kanskje så mye som to femdeler.

I de 6 krigsårene mistet 4 000 norske sjøfolk livet og 710 skip gikk ned. Vi må heller ikke glemme at da Norge ble invadert 9. april 1940, hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder. Til tross for norsk nøytralitet, ble 58 skip senket og om lag 400 sjøfolk omkom.

Etter invasjonen av Norge, ble Norwegian Shipping and Trade Mission (Nortraship) etablert av norske myndigheter i London i april 1940. Det ble gjort for å administrere den store norske handelsflåten utenfor tyskkontrollerte områder. Nortraship opererte over 1 000 fartøy, noe som gjorde det til verdens største rederi.

Norske skip og sjøfolk var ikke bare viktig for krigsinnsatsen, men også for den norske økonomien. Inntektene fra handelsflåten ga London-regjeringen økonomisk fleksibilitet. Den kunne betale for både ute— og hjemmefronten og utgiftene til den sivile administrasjonen. Lån ble betalt ned og regjeringen var i stand til å betale for varer og forsyninger som trengtes i Norge etter frigjøringen.

Ved krigens slutt ble hjemmefronten hyllet, mens våre sjøfolk stort sett ble glemt. De kom hjem til Norge på ulike tidspunkt og deres fenomenale krigsinnsats ble i stor grad glemt eller oversett. Enda verre ble det med statsminister Gerhardsens åpenbare løgn.

Gerhardsen forsikret sjøfolkene like etter krigens slutt at Norge ikke ville behandle dem slik man gjorde etter første verdenskrig. Da hadde sjøfolkenes oppsparte midler, i offentlig regi, blitt regelrett ekspropriert av den norske stat.

Da Norge ble med i krigen, tjente norske sjøfolk bedre enn sine britiske yrkesbrødre. De britiske myndighetene forhandlet med Nortraship om at norske sjøfolk skulle ha samme betaling som britiske sjøfolk. Differansen i lønn skulle betales inn på et hemmelig fond. Fondet var på 43 millioner kroner da krigen var over.

Fondet ble preget av en bitter strid. Kampen sto om disposisjonsretten over formuen. Krigsseilerne ble dolket i ryggen av statsminister Gerhardsen, som gikk bort fra sine klare løfter. Saken gikk så langt som til Høyesterett hvor krigsseilerne tapte.

Det var først i 1972 at Stortinget vedtok at det skulle betales en «ex gratia» sum, som totalt ble 155 millioner kroner. Med dette vedtaket fikk sjøfolk eller deres etterlatte 180 kroner per seilte krigsmåned, uten noen pris- eller rentekompensasjon. En drivende kraft bak løsningen av denne saken var viseadmiral Thore Horve, som selv var krigsveteran.

Jeg er stolt over at begge mine bestefedre var krigsseilere, men jeg gremmes over hvordan Norge har behandlet dem og alle deres kollegers minne.

Det går en tydelig parallell fra behandlingen av krigsseilerne til veteraner fra andre internasjonale operasjoner.

Deltakelse i utlandsoperasjoner er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk, og er i dag en naturlig del av Forsvarets virksomhet. Det påhviler derfor hele samfunnet og Forsvaret et klart ansvar for å ivareta personellet både før, under og etter tjenestegjøring i utenlandsoperasjoner.

Regjeringen skal ha ros for at Norge nå har et objektivt erstatningsansvar ved personskade i internasjonale operasjoner. Staten skal uavhengig av skyld erstatte tap påført sivilt eller militært personell på grunn av skade eller sykdom oppstått som følge av tjeneste i en internasjonal operasjon, herunder psykiske belastningsskader. For psykiske belastningsskader som er pådratt før lovens ikrafttredelse, blir det innført en særskilt kompensasjonsordning.

Det var full enighet i Stortinget om intensjonene og hovedinnholdet i proposisjonen, med et klart unntak. Regjeringen fikk hele opposisjonen mot seg når det gjaldt skjæringspunktet mellom innføringen av et lovfestet objektivt erstatningsansvar fra 2010. Jeg mener skillet er både kunstig og uheldig. Økonomisk sett gir dette skillet en mindre gunstig ordning for våre tidligere soldater fra utenlandsoperasjoner enn for dem som eventuelt blir skadet fra 2010. Det er dypt respektløst mot dem som tidligere har vært på internasjonale oppdrag for Norge.

Norge trenger kvinner og menn som ønsker å tjenestegjøre for landet. Da må de vite at skulle noe skje med dem i tjeneste vil de ha et godt sikkerhetsnett i ryggen.

Vi må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv!