Det forteller noe om hvilken teknologisk kompetanse som oljeeventyret har tilført norsk industri. Et fortrinn vi nå kan høste fordelene av i en globalisert industriverden hvor bare de største, sterkeste og dyktigste kan forvente å overleve.

Men det finnes også dem som heller malurt i oljebegeret. Hydro og Statoils plattform har vært, og er fortsatt, norsk sokkel. De har konkurrert om leting, utvinning og teknologisk utvikling på norsk sokkel og dermed bidratt både til teknologiske nyvinninger og nye funn.

Når dette konkurranseelementet forsvinner, kan vi stå i fare for at letevirksomheten og utviklingen på norsk sokkel stagnerer, til fordel for det nye selskapets engasjement andre steder i verden.

Et annet forhold er hvilke konsekvenser det får for norsk energipolitikk at den norske stat står som den dominerende eier av et av verdens største oljeselskaper. Hvordan vil selskapets disposisjoner, markedsutsikter, avkastningskrav og pengebinge influere på vår nasjonale energipolitikk?

Statoils innflytelse over norsk oljepolitikk har vært betydelig, og det er ingen grunn til å tro at ikke en energigigant som skal konkurrere med de største på verdensmarkedet med staten som hovedeier, vil ha makt til å bøye norske politikere.

For det norske folk vil forvaltningen av våre egne olje— og gassressurser fortsatt være det viktigste, hvor Statoil og Hydro produserer 70 prosent av oljen og 90 prosent av gassen. Det er disse ressursene som danner grunnlaget for oljefondet.

Skal det nye selskapet vokse, må det skje i utlandet. Med den finansielle og teknologiske risiko dette innebærer og med en avkastning til den norske stat som er høyst usikker.

Det er en risiko Norge som oljenasjon har råd til å leve med. Og vi tror at fusjonen er et viktig og nødvendig grep dersom vi skal hevde oss i fremtidens globaliserte energimarked. Men fremtidige norske regjeringer vil møte betydelige utfordringer i å håndtere rollen som dominerende eier i et av verdens største oljeselskaper - i hvert fall om det skal utøves et «aktivt eierskap».