KrF-veteranen Henrik Bargem kastet seg gjennom et debattinnlegg i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen inn i en av norsk politikks mest åpne øvelser, norgesmesterskapet i konservatisme, med et poeng som ikke bør gå upåaktet hen: Høyre-strategene har ofte en form som kan være elegant nok, men som knapt treffer de velgerne partiet er ute etter. Høyres nestleder Inge Lønning har for eksempel få problemer med å plukke i stykker sin favorittmotstander KrFs Janne Haaland Matlary og hennes pompøse retorikk. Men hva hjelper det hvis folk flest oppfatter Lønning som arrogant og likevel ikke forstår hva Matlary sier?Det er rett konstatert av Bargem at den kulturelle ballast mange Høyre-folk bærer med seg i form av språktone og stil ofte fungerer som en effektiv barriere mot nyrekruttering for partiet. Intet er lettere å assosiere til i disse sommeruker, da privatisering på Sørlandet blir ensbetydende med minnet om et tilreisende borgerskaps verbale hegning om inngjerdede strandarealer. Man var aldri tvil om hvor dette sesongfenomenets representanter sorterte politisk.Det var Erling Norviks store fortjeneste som partileder og frontfigur at han gjorde opp med dette bildet av Høyre. Derfor ble Høyre i hans tid også et folkeparti, nettopp fordi det ble ledet av en mann av folket. I dag er det Høyres borgerlige konkurrenter, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, som beiter på den delen av velgerkorpset som er konservative av sinn uten å kjenne seg hjemme i Høyres kulturelle koder. Høyre har hverken noen Kjell Magne Bondevik eller Vidar Kleppe på lager. Hva partiet kan bygge Ansgar Gabrielsen opp til å bli, gjenstår å se.Når partiet heller ikke evner å sette saker på dagsorden, må resultatet bli deretter. Idéfattigdommen i Høyre ble mer enn tydelige illustrert under partiets valgkampåpning på Byfjorden utenfor Kristiansand tidligere denne måneden. Å tro at stolthet over landsdelen kan bære gjennom en lokalvalgkamp, er å tro på julenissen i juli. Verre er det av lokale partitopper som Bjørg Wallevik og Anne Berit Andersen å selge seg på opprustning av en grunnskole de selv og deres parti Høyre har hatt ansvar for å skjøtte i årevis. I det meste av etterkrigstiden hadde vi bare ett rent konservativt parti, Høyre. Både Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne rett nok by på konservative spesialiteter for sine grupper, bønder og kristenfolk, men bare Høyre sto på den brede konservatismens grunn. Dette bildet er nå endret. Kristelig Folkeparti har langt på vei lykkes i å gjøre seg om til et vidtfavnende kristeligdemokratisk parti, mens Fremskrittspartiet høster av den konservative folkelighetens voksende tilfang.Det er ikke til å komme forbi at Høyre er kommet i bakleksa i sitt eget velgermarked. Det skyldes hverken evne til å argumentere eller å kle seg blant partitoppene at det er blitt slik. Derimot skyldes det mangel på gode saker og en enda større mangel på frontfigurer velgere flest kan identifisere seg med.