Men tross alt et land med en allsidig industri, med gryende oljevirksomhet og arbeidsplasser til hundretusener. I dag er bildet et annet. Norsk industri flytter til lavkostland. I Litauen koster en arbeidstime litt mer enn klubbene i norsk industri krevde i lokale tillegg etter at de hadde oppnådd betydelige tillegg i de sentrale forhandlinger. Industriminister Ansgar Gabrielsen fra Lindesnes anklages fordi staten med økonomiske virkemidler legger forholdene til rette for industri som vil flytte. Det skjer gjennom tilskudd fra fond opprettet av Nordisk Råd, konsulenthjelp fra Norsk Eksportråd og industribygg finansiert av statens industrivekstfond Siva.Nå heter det seg at næringsministeren vil minimalisere tilskuddene til dem som ønsker å lokalisere seg i Baltikum. Men det er neppe tilstrekkelig til å dempe at norske arbeidsplasser tar veien til mer attraktive markeder. En bedrift som Boen Bruk i Kristiansand er i dag en blek skygge av seg selv her i regionen, mens den ekspanderer i Litauen. Og slik er det med mange andre norske bedrifter, eksempelvis store deler av den sunnmørske møbelindustrien. Nå er Nøsted Kjetting i Mandal i ferd med å flytte fra sørlandsbyen til et moderne anlegg i Litauen. For noen år siden var Mandal den største industribyen i landet målt etter folketallet. Flere bedrifter har avviklet. Det skyldes at vi har priset oss ut av markedet, eller tapt i konkurransen mot billigere industriprodukter fra andre land. Dessuten er kronekursen høy, renten høy og arbeidstimene for kostbare. Dermed har vi skapt en situasjon som aktualiserer et spørsmål som tidligere direktør i Rederiforbundet, Johan Seland, reiste i en kronikk i Fædrelandsvennen i slutten av 50-årene. Han spurte ganske enkelt: — Hva skal vi leve av i dette landet? Av å produsere varer eller yte hverandre tjenester? For eksempel klippe og barbere hverandre? I dag er vi kommet dit. Vi sliter med en faretruende høy arbeidsledighet. Industrien flytter til lavkostland i Østen og i Baltikum. Vi mangler industri for tradisjonelle fagarbeidere, og regjeringen er neppe i stand til å foreta de grep som er nødvendige for å gjøre det attraktivt å produsere varer her hjemme. Vi lever i en tid med krise i industrien, krise i luftfarten og akutt pengemangel i stat og kommune. Samtidig skryter vi av at Norge er et av verdens rikeste land. Oljen har gjort oss rikere, men samtidig er oljen den direkte årsak til at Fastlands-Norge er i økonomisk krise fordi vi har bevilget oss en velstand som øker gapet mellom prisen på en norsk vare i forhold til det tilsvarende produkt fra Baltikum og nye industriland i det tidligere Øst-Europa.Denne krisen er ikke forbigående. Innser vi at vi industripolitisk står i en ny og meget krevende situasjon hvor vi kan risikere at ungdom under utdanning kvalifiserer seg til arbeidsledighet og trygd? Og hvem skal betale trygden, når arbeidsplasser i Industri-Norge flagger ut?