Politikere - lønn som fortjent?

Dette gjelder så vel kommune— og fylkespolitikere som stortingsrepresentanter.Vi har gjentatte ganger pekt på det urimelige i at det politiske ledersjiktet i fylkeskommunene har gitt seg selv en sjenerøs avlønning. Når en «opposisjonsleder» i Aust-Agder fylkesting har 80 prosent av fylkesordførerlønn og fylkesutvalgsmedlemmene 50 prosent, står dette etter vår mening ikke på noen måte i forhold til arbeidsinnsats og ansvar. Især ikke etter at fylkeskommunene mistet ansvaret for sykehusene.Derfor er det i det minste et positivt tegn at Aust-Agder fylkesting i neste uke kommer til å vedta en nedjustering av godtgjørelsene til det politiske ledersjiktet. Også Stortinget har forsøkt seg på en ryddejobb i godtgjørelses-villniset for stortingsrepresentantene. Etter at Aftenposten for et halvt år siden avslørte de eventyrlige ventelønnsordningene som unge avgåtte stortingsrepresentanter brukte til å finansiere utenlandsstudiene sine med, nedsatte Presidentskapet et utvalg som skulle gjennomgå stortingsrepresentantenes godtgjørelser.Nå foreligger utvalgets innstilling, som presenteres utad som en betydelig «innskjerping». Det er en sannhet med modifikasjoner. For vel foretas det en del selvsagte innstramninger i ventelønnsordningen og i marginale godtgjørelsesordninger. Men utvalget har ikke våget å ta opp de økonomiske ordninger som avviker grunnleggende fra hva som gjelder ellers i samfunnet og som får våre fremste tillitsvalgte til å fremstå som en gruppe som favoriserer seg selv.Det gis ikke noen rasjonell begrunnelse for at stortingsrepresentantene mottar diettgodtgjørelse i 11 måneder - også når de ikke møter på tinget. Og hvorfor skal stortingsrepresentantene oppnå fulle pensjonsrettigheter i staten etter 12 år? For ikke å tale om at stortingsrepresentantenes pensjoner reguleres etter stortingslønnens utvikling, og ikke etter utviklingen av grunnbeløpet i folketrygden, som alle andre pensjoner reguleres etter.Dette er ordninger som stortingsutvalget ikke griper fatt i. Derimot finner de tiden inne til å foreslå at stortingspresidentens lønn økes med over 50 prosent, slik at presidentens lønn kommer på høyde med statsministerens. Vi skal ikke gå inn på logikken i argumentasjonen bak dette forslaget. Men vi steiler over timingen. I en tid hvor LO, NHO og det politiske lederskapet roper om moderasjon, er det totalt umusikalsk å foreslå at landets stortingspresident skal gis en lønnsøkning som i prosent ligger hinsides det som skjer i samfunnet utenfor Stortinget.