Ja, ikke bare i Norge. Vi må trolig tilbake til en kristelig lederskikkelse som Billy Graham for å finne maken.

Sarons Dal, hvor han i år kan feire 40-årsjubileum for sine sommerstevner, og Troens Bevis er i seg selv en imponerende religiøs institusjon. Senteret danner i dag kjernen i et verdensomspennende evangeliseringsprosjekt som når ut til 200 land via satellitt-tv og et tusentall misjonærer.

Vi har ikke alltid vært like begeistret for Aril Edvardsens religiøse forkynnelse med tilhørende helbredelser. Men vi har fått respekt for hans inkluderende og ikke-fordømmende holdning i forhold til andre trossamfunn, trosretninger og religioner.

I så måte har han de siste årene utvidet sitt virke med en ny dimensjon og viet mye av sin virksomhet til internasjonalt fredsarbeid og brobygging mellom kristne og muslimer, hvor han bruker sin innflytelse og religiøse autoritet i de deler av verden hvor religionskonfliktene skaper ufred.

Under Bondeviks første regjering brukte utenriksminister Knut Vollebæk Aril Edvardsen nærmest som en uoffisiell sendemann. I denne perioden møtte han en rekke statsledere. Blant annet palestinernes leder, Yassir Arafat.

Hans møte med Yassir Arafat i 1998, da han ba Arafat om unnskyldning på vegne av de kristne, vakte oppsikt internasjonalt, og førte til fordømmelser av ham fra israelere og israelvenner her i Norge. Men Aril Edvardsens holdning er at han er mot fundamentalisme, uansett i hvilken fasong og religiøs påkledning den opptrer i. En kristelig holdning som vi kunne ha ønsket mer av blant kristelige ledere.

I den siste tiden har han viet mye tid på Sudan, hvor han i tillegg til evangelisering prøver å bygge bro mellom kristne og muslimske trossamfunn.

Det norske samfunn og norsk kristenliv må ta inn over seg at Aril Edvardsen er et langt større navn ute enn hjemme. Man kan mene hva man vil om hans evangelisering, og om hans sammenblanding av misjonering og fredsarbeid bidrar til fred. Men han leder en verdensomspennende bevegelse og representerer både en politisk og religiøs kraft som både politikere og kristenledere må misunne ham.

Han er et uforlignelig kristen-politisk fenomén — et talent han har valgt å bruke i et enestående misjonsprosjekt.

.