Dette for å redusere omfanget av en oljekatastrofe. Både nødhavner der man forutsetningsvis kan bringe en krisesituasjon under kontroll og steder der man med hensikt kjører skipet på land er pekt ut på forhånd.Selvfølgelig protesterer både ordførere og andre mot at noe slikt skal kunne gjennomføres i deres kommune. Oljeutslipp av det omfang som det blir snakk om i slike tilfeller, er en voldsom tragedie for det stedet og de omgivelser som blir rammet, med omfattende og langvarige skadevirkninger til følge. Likevel vet vi at denne type hendelser kan inntreffe. Katastrofen med «Prestige» er det siste eksempel i så måte. Og slike hendelser kan dessverre også inntreffe på Sørlandskysten. Derfor er det nødvendig at myndighetene, i dette tilfellet Kystverket, har tenkt gjennom hvordan en slik krise bør håndteres og ha forberedt planer for hvilke tiltak som da må settes i verk.Beredskapsopplegg av denne typen må håndteres av en sentral myndighet. Det kan ikke overlates til den enkelte kommune å avgjøre om en oljetanker skal få søke nødhavn eller, i verste fall, kjøres på land. Det må overlates til en overordnet myndighet. Men når det er sagt, så må det også være slik at kommunene får være med på å bestemme hvilken øy eller hvilken bukt som skal brukes dersom katastrofen først inntreffer. Det er ikke mer enn rett og rimelig at ordførerne langs kysten protesterer når friområder er valgt til «landingsplass» for oljetankere som er i ferd med å havarere.Men like stor grad bør oppmerksomheten rettes mot tilstandene som preger deler av internasjonal sjøtransport. Her er det åpenbart for fritt spillerom for de skruppelløse sjørøvere i jakt på maksimal profitt. Noe som resulterer i at gamle rustholker som for lengst har utspilt sin rolle fortsatt er i bruk, ofte med en besetning der man kan være i tvil om kvalifikasjonene. Og bak det hele, et reder— og driftsopplegg der det er om lag umulig å finne ut av eier- og ansvarsforhold.Det er disse forholdene det er nødvendig å få ryddet opp i. For verken på Spanskekysten eller Sørlandskysten vil man finne seg i at spekulanter og profittjegere påfører miljø og livsgrunnlag ubotelig skade. Uhellet kan selvsagt også ramme de seriøse aktører i bransjen. Men det blir gjerne enklere å håndtere.Parallelt med Kystverkets arbeid med å peke ut nødhavner og strandingssteder, er det minst like nødvendig at nasjonale myndigheter øver påtrykk og medvirker til at EU og FNs sjøfartsorganisasjon, IMO, får fram strenge regler for oljetransport til sjøs og etterser at de følges. Det er dette som vil gi oss størst sikkerhet for at vi aldri opplever å se en havarert oljetanker noe sted på kysten.