Under viten— og velstandslokket av oppblåsbare ego, eiertrang, depresjoner og savn, lever den åndelige lengselen. Den har slumret en stund, men nå gnir den seg i øynene, står opp, og kommer ut i livet gjennom ulike trosfortellinger. Mennesker er begynt å snakke om hva de tror på. Og ingenting kan stoppe trosfortellingen lenger. Den åndelige lengselen lever. Den lille undringen som stiller de store spørsmålene tar bladet fra munnen: Det må da være noe mer enn bare alle disse tingene og alt strevet? Hvor kommer jeg fra? Hvor skal jeg hen? Er det noen kur for denne ensomheten? Finnes det noe større enn meg som jeg kan forholde meg til? Hva er et menneske? Ulike trosretninger og religioner forsøker å gi svar. Folk snakker ikke lenger bare om åndelig lengsel og tørst. De snakker også om svarene de har funnet, om hvor de har forankret sin identitet, hvor livet går opp, hvor de finner tilhørighet.

Vi har lenge vært opptatt av hva vi lever AV, nå vil vi også finne ut hva vi lever FOR. Vi har klamret oss til idealet om å vite, ha fakta om alt vi snakker om. Viten gir en form for kontroll, mens troen handler mer om hengivelse. Å tro kan være en utfordring for oss som er smidd i kontrollens, selvbeherskelsens, og kostbarhetens lenker. Inntullet i velstand, har vi hvilt i kunnskapens svøpe. Mye er bra med det. Jeg ser ikke etter motsetningene mellom tro og viten, tanker og følelser. Både vitenskap og tro angår hele mennesket, fellesskapet og livet på kloden. Både vitenskap og tro kan føre mennesker på ville veier. Vitenskap driver på sitt beste mennesker til handling for hverandre og for fellesskapet. Troen på sitt beste, driver også mennesker til handling for hverandre, og til beste for fellesskapet.

Den siste tiden har stadig flere mennesker stått fram og fortalt om hva de tror på: Filosofen Henrik Syse er søndagsskolelærer og holder andakter på NRK P1 som treffer både hodet og hjertet. Jonas Gahr Støre fortalte om troen sin til fullsatt Nidarosdomen: «I løpet av livet har jeg sett, søkt og prøvd å forstå verden. Men jeg har kommet til at jeg trenger en tro for at livet skal gå opp.» Prinsesse Märtha Louise forteller om troen på skytsengler. Kronprinsesse Mette Marit forteller om hvordan salmer gir henne kontakt med Gud. Snåsamannen som har hatt et litt mystisk slør rundt seg, forteller at han tror på Gud.

Men like sterke som disse trosfortellingene, er de jeg har hørt på kafeer, puber, eller i jobbprosjekter. Når en kvinne jeg ikke ante hadde forhold til tro, plutselig sier: «Jeg leter etter mening. Jeg prøver alt. Nå har jeg begynt å be til Jesus, det gir mening.» Eller når ei jente i tjueårene som sliter med selvskading og selvmordstanker, forteller meg: «Gud er han som får folk eg nesten isje kjenne te å senda melding å spørr koss du ha d akkurat når eg sitte på stupet å tenka på å hoppa.» Eller når den 16 år gamle gutten sier: «Etter at pappa bare plutselig flytta fra oss en dag, har jeg begynt å be. Jeg kjente meg så utrolig alene med alt.»

Navnet Jesus har nærmest vært et tabu i det offentlige rommet en del år. God tro skulle ikke være rettroenhet – den skulle være litt eksotisk, ny og interessant, og pirre litt mer enn Søndagsskole-Jesus. I protest mot perverterte menneskeskapte bilder av Gud, forsøkte nok en del, i toleransens navn, å sette sammen litt fra alle religioner. Åndelig lengsel kan også gå seg vill og havne på avveier. Historien viser at mennesker er blitt perverterte i menneskeskapte religionsvesen. Manipulering, maktmisbruk, faren for å kopiere tankesett og livsstil, er stor. Det er nødvendig å ta i mot korreks fra dem som bryr seg om en, som kanskje har andre tros- og livserfaringer enn en selv.

«Jeg tror, altså er jeg», er blitt stadig flere menneskers vitnesbyrd. Og det lever godt side om side med René Descartes sitt lengelevende «Jeg tenker, altså er jeg.» Ydmykhet, tillit og evne til å lytte er gode verktøy i samtaler om tro. Det finnes så mye i menneskers liv vi ikke deler med andre, så mye vi bærer på alene. Så stort behov for at noen skal tåle livene våre som de er. Menneskene er forskjellige, men deler mange av de samme lengslene og behovene. I stedet for å være for kjappe med å dømme uttrykket og de ulike språkdraktene troen får for ulike mennesker, kan vi øve oss på å se lengselen som har ført dem til det de tror på.

Kanskje vi møtes lettere i spørsmålene enn i svarene? Jeg tror også mennesker som er tilsluttet andre religioner med sin frimodighet, har vært med på å åpne dører for de kristne trosfortellingene her til lands. Og vi kan lytte og lære av både buddhister, muslimer, hinduer, også til dem som velger å stille sin lengsel i at det ikke finnes noen Gud. Jeg tror ikke det som er sant for meg, blir truet av det som er sant for andre. Vi er mennesker på vandring som ønsker oss gode liv. Vi blir synligere for hverandre når vi deler sårbarhet, deler hva vi tenker om å være menneske, om å leve, om Gud, om hva vi tror på.

Ett av målene med trosutøvelse må være å motta kjærlighet som øker vår evne til å elske, uansett, og gi rom for livsutfoldelse til fellesskapets beste. Kanskje denne landsdelen trenger flere møteplasser der vi kan samtale om tro, håp og kjærlighet? For å dele nye fortellinger om en nådig og barmhjertig Gud som kanskje flere kan kjenne seg igjen i?

Menneskenes hjerter har vel til alle tider, under alle styresett og regimer, søkt noe større enn seg selv. «Så stort er mennesket, det enkle, lille, gåtefulle livet, at vi ikke trenger religionsvesenet for å ha den helt naturlige barnlige tilhørigheten og hvilen i Guds fang», sier musikkbransjens Erik Hillestad i boken Dokument Innenfra. Vår tids tale røper at den kloke og samfunnsengasjerte mannen antakelig ikke er alene på det fanget.