Dette må vi gjøre noe med, sa statsråden. Anledningen var at en bekjent som er medlem av Det Norske Selskab hadde fortalt henne at det kun er mannlige medlemmer der.

Ideen om å «gjøre noe med» alt som finnes i samfunnet er farlig langt utviklet i Norge. Svært alvorlig blir det når politikken intervenerer i kirker og trossamfunn, slik det trues med nesten hele tiden. Dette bryter med menneskerettigheten religionsfrihet, men likevel er det en konstant opptatthet av at kirker skal «tilpasse» seg politiske trender i Norge. Det er som om man rett og slett ikke begriper at ikke alt er politikk her i landet. Fra et katolsk ståsted er dette pussig: her kommer et nytt land, Norge, selvstendig i knapt 100 år, og mener seg kompetent til å endre 2000-årig gammel teologi.

Mitt poeng er ikke at norske politikere er dummere enn andre, men rett og slett at de ikke har noe som helst med å endre på kirkers indre liv, selv om de tilfeldigvis skulle være eksperter på teologi. For teologi er ikke politikk, like lite som herreklubber eller mannskor er det.

Men også intimsfæren er politisert. Unnfangelsen kan etter norsk lov erstattes med statlig inseminasjon. Denne utføres for borgernes skattepenger, og barnet som blir til slik har ikke rett til sin biologiske far. Det kan få vite hans navn når det blir myndig, men fratas far i hele oppveksten. Uansett om det vokser opp med enslige, heteroseksuelle eller homofile par, er det biologiske opphavet kuttet med en forelder. Det som er graverende er at det mest naturlige av alle fellesskap, familien, som oppstår og videreføres gjennom prokreasjon, blir gjenstand for politisk intervensjon. I en tid der genetisk kunnskap om hva et barn «består av» – 50 % gener fra hver forelder – er bedre enn noensinne, skjer dette.

På tross av Stortingets inntog i sengehalmen vil de aller fleste barn fortsatt unnfanges på naturlig vis. Barn vil fortsatt ligne på mor og far og slekt vil fortsatt følge slekters gang. Naturen lar seg ikke disiplinere av politikken. Men hvorfor er det ingen politiker som spør seg om hvilken rett har man til begå politiske vedtak om det som tilhører privatsfæren? Er det fordi man har så liten tradisjon med prinsipiell tenkning i Norge? Er det rett og slett slik at man tror at politikken har rett til å gjøre hva som helst bare det kan skapes et flertall for det?

Svaret på dette spørsmålet skal være et klart nei. Man kan for eksempel ikke vedta at slaveri eller tortur er tillatt, selv om det er et flertall for det. Vi har internasjonale konvensjoner som forbyr begge deler. I tilfellet barns rett til sine biologiske foreldre er det relevante bestemmelser i Barnekonvensjonen, men disse må da prøves rettslig av en som er fratatt sin biologiske forelder, og dette vil da kun bli aktuelt om mange år.

Mitt poeng er imidlertid ikke juridisk, men politisk: det har alltid vært forstått at politikkens sfære er begrenset og at privatsfæren er upolitisk. Hvor grensen går for politikk, er alltid omdiskutert. Dette er hva ideologi handler om. Men poenget her er nettopp at denne diskusjonen uteblir i Norge. Da Nina Karin Monsen lanserte denne debatten, var dette uhyre omstridt. Men problemet burde jo vært at nasjonalforsamlingen hadde unnlatt å ta denne debatten før den laget revolusjonerende vedtak.

«Dette må vi gjøre noe med,» sa statsråden. Men med hvilken rett skulle man det?

I denne korte innledningen har jeg vært innom minst tre fundamentale menneskerettigheter som er kontroversielle: religionsfriheten, definisjonen av familien som menneskerettighet, og barns rettighet til sine foreldre. Kan disse defineres ut fra de tekster vi har? Og hvordan gjør vi i tilfelle det'?

Der er grovt sett to kategorier av argumenter i den politiske debatten om familien: de som hviler på antakelsen om konstruktivisme – kjønnsroller, ikke kjønn, er konstruert av samfunnet, kjønnsroller er derfor konstruerte som det feminine og det maskuline og variasjoner «imellom», mer som en glidende skala enn som to kategorier. Dette betyr igjen at farskap og moderskap er sosialt konstruerte, og derfor kan familien fritt defineres og omdefineres. Faktisk er det med dette synet meningsløst å lete etter en definisjon, ettersom ingen kan finnes. Det som var den typiske «kjernefamilien» i noen samfunn i noen historiske perioder, endrer seg. Når de empiriske manifestasjonene av denne familien oppløser seg og blir til flere typer husholdninger, endrer også definisjonen på familien seg. Dette argumentet er forankret i et syn på samfunn og politikk som ser begge som prosesser hvor det ikke fins noen substans som er basis for definisjoner.

Det andre synet, naturrettsargumentet, går ut fra eksistensen av en fast menneskenatur, bestående av to kjønn, hvor familien er en naturlig og konstant institusjon i menneskenes liv – det gir mening å snakke om noe som naturlig. Familien oppstår ved forplantning – en sædcelle og en eggcelle forenes og et nytt liv blir skapt. Familien er biologisk og naturlig, en definisjon som alltid har eksistert og vært tatt for gitt. Moderskap og farskap er derfor stabile, og familien kan ikke omdefineres, men eksisterer som en norm i alle samfunn, selv om det fins mange eksempler som fraviker normen, på grunn av en fars eller mors død, skilsmisser, enslige foreldre, etc. De sosiale rollene til kjønnene er likevel formbare og slik, «sosiale konstruksjoner» langt på vei. Men moderskap og farskap eksisterer som «erketyper» for menneskelig eksistens og er mer enn bare biologiske kvaliteter.

Disse to synene på familiens bestanddeler korresponderer med to helt forskjellige syn på rettsstaten, internasjonale menneskerettigheters status, og politikkens begrensninger. Til det konstruktivistiske synspunktet korresponderer synet at «alt er politisk», som en kritiker uttrykte det til meg: det er ingen begrensninger på de politiske prosessene i form av menneskerettigheter, og det vi kaller menneskerettigheter i dag, kan endres i morgen, ettersom vi definerer nye menneskerettigheter. Likeså, hvis majoriteten i dag mener at den tradisjonelle formen for familie er avleggs, hvordan kan noen stoppe den fra å omdefinere familiebegrepet når den endelige politiske beslutningsprosessen hører til på det nasjonale plan, til velgerne i en gitt nasjonalstat?

Likeledes, synet på at det fins en menneskenatur som kan oppdages og defineres korresponderer med det syn på loven som vi vanligvis kaller «naturrett»: internasjonale menneskerettigheter er apolitiske og prepolitiske, og hviler på oppdagelsen av menneskenaturen og dens verdighet. Hvis familien beskyttes og opphøyes av menneskerettighetene, gjelder de alle steder til alle tider. Gitt hvordan internasjonal politikk har utviklet seg siden Nürnberg, der den berømte rettssaken fastslo gyldigheten av naturretten over all positiv lov, er dette et veldig sterkt argument. Men som vi vet, for å sitere Tip O'Neill, «all politics is local»: hvem kan underkjenne et nasjonalt parlament som innfører en lov som går imot internasjonale menneskerettigheter? Videre, til dette synet hører også antakelsen at det offentlige og det private kan defineres og at politikk er begrenset til de anliggender som gjelder fellesskapet.

Hva angår familien betyr dette at dens politiske relevans ligger i barneoppdragelsen, fordi den er det sted nye borgere fødes, vokser opp og blir dannet som gode mennesker. Familien trenger beskyttelse mot politisk innblanding, men også politisk støtte.

Det er denne type prinsipielle diskusjoner politikerne skal og må ta før de tar lager landets lover. Dette mangler i meget stor grad i Norge.