Her er en sang om en mand, der hed Larsen
det' ham, man møder på gaden hver dag
og han var temlig uheldig med livet
som han ellers havde ventet meget af.
Det sku' vær' så godt, og så' det faktisk skidt.
Noen av oss geriatrikere husker “Sangen om Larsen,” skrevet i 1935 og udødeliggjort av Oswald Helmuth. Den renner meg i hu når jeg observerer Sparebanken Sørs forhold til Start Toppfotball AS. Det skulle bli så godt, både kreditt— og markedsmessig. Og så havnet det til de grader i hengemyra.
Først det med kreditten:
I 2006 gikk Sparebanken Sør inn i Start med 60 millioner kroner i stadionlån og 55 millioner i en treårig sponsorpakke. Et totalt engasjement på 115 millioner kroner. Det er mye med en fotballkunde som har gått med driftsunderskudd i ni av de ti siste årene.
I dag har engasjementet vokst til et sted mellom 160 og 170 millioner kroner: det opprinnelige lånet på 60 mill., ett til på like mye, 20 millioner kroner i aksjekapital, en kassekreditt og den gjenværende tredelen av sponsorforpliktelsene. Da har jeg ikke tatt høyde for påløpne renter eller garantiansvar. Jeg har heller ikke trukket inn de sannsynlige lånene til Erik Solér og Ernst Ravnaas' selskap Nye Start AS, som inngår i samme sakskompleks.
Som sikkerhet for lånene har banken pant for 60 millioner kroner i Sør Arena. Lån nummer to på 60 mill. er ikke engang pantesikret, men det er også et spørsmål om det ville ha noen hensikt, tatt i betraktning at Kristiansand kommune har en obligasjon på 50 millioner med prioritet etter bankens 60. For uavhengig av at Club 21-investorene nok var vel oppesen under forrige ukes forhandlinger, virker det helt usannsynlig at banken finner noen som er villig til å overta et stadion med mer enn 100 millioner kroner i gjeld. Vi snakker om gressmatta, garderober og treningsanlegg, langsiden med restaurantene, presserommene på toppen og 1400 uinnredede kvadratmeter kontorlokaler. En eiendom med begrenset gjeldsbetjeningspotensial i lille Kristiansand.
Den brutale virkelighet er at banken ligger an til å tape minst halvparten av engasjementet på 160-170 millioner kroner: hele det andre lånet på 60 millioner kroner, kassekreditten, renter - og den nye aksjekapitalen på 20 mill. (Aksjene kommer til å gå for én krone når banken, en gang i fremtiden, måtte finne nye eiere.) Litt av tapet dukker sannsynligvis opp i årsregnskapet for 2008 utpå vårparten 2009; Starts generalforsamling nå i oktober gjør at det kan skyves fra tredje til fjerde kvartal og kamufleres blant alt finansstyret. Deretter kommer resten stykkevis og delt i årene fremover, men Kredittilsynets regelverk gjør at deler av den bitre pillen må tas i år. Og i tillegg til kredittapet, kommer Starts regelmessige underskudd til å belaste Sørs konsernresultat i år og så lenge banken sitter med aksjeflertall.
Håndverksmessig har Sparebanken Sør forbrutt seg mot mye. Deriblant mot den grunnleggende regelen om at ”Det første tapet er det minste.” Jeg vet litt om det; jeg jobbet selv med problemkunder i Sparebanken Sør og for Sparebankenes Sikringsfond under bankkrisen. Og rett skal være rett: Noen av de første problemene hadde jeg skapt selv. ”Dyre kurs” kalte vi det internt.
Så var det markedssiden. Mindre kompleks, men like lei.
Hvor mange nye, lønnsomme kunder har Sparebanken Sør sikret seg i Kristiansand gjennom å bruke penger på Start? Noen, kanskje.
Hva taper banken omdømmemessig? Hva sier ildsjeler i lokalsamfunn utenfor Kristiansand når idrettslaget og musikkorpset får beskjed om at kontoen for sponsing er brukt på Start? Og – viktigst av alt i disse kredittkrisetider – hva betyr omdømmetapet i forhold til store, bevisste innskuddskunder fra næringslivet? Slike som konstant beiles til fra andre banker, og som nå er kritiske til Sparebanken Sørs opptreden? Utviklingen på linjen for ”Innskudd fra kunder” blir interessant i tredjekvartalsregnskapet.
Bankens behandling av Rasmussengruppen er et kapittel for seg. Det styrtrike familiekonsernet, representert ved Dag Rasmussen, stod rakrygget i stormen og lovet å stille opp med like mange penger som Club 21-folket bidro med til sammen – forutsatt at banken etterga gjeld den allikevel måtte avskrive som tapt. Da Sparebanken Sør så gikk inn med 20 millioner, kunne Rasmussen lese på I.K. Starts hjemmeside at aksjene deres var nullet. Ingen fra banken hadde tatt seg bryet med å snakke med dem. Dermed fikk Rasmussengruppen en gyllen sjanse til å komme seg unna tapssluket med æren i behold. Nå eier selskapet størstedelen av kontorlokalene i Sør Arena og høyhustomta like ved. Gode investeringer på sikt. I tillegg kan Rasmussen – med rette – vise til et solid bidrag til å få bygd Sør Arena.
Men Sørlandets rikeste onkel er tapt for Start. Og landsdelens største innskyter er tapt for Sparebanken Sør.
Hever man seg litt opp over kalamitetene, er det grunnleggende problemet at sparebankene er administrasjonsstyrte. Da Morten Kraft etterfulgte sin nære venn Hans A. Iversen som toppsjef i 2005, var han innstilt som nummer tre, men ble allikevel manøvrert inn. Daværende styreformann trakk seg i protest. I fjor, da Kraft ble spurt om hvorfor Sør er så sterkt i mot den åpenbart fornuftige fusjonen som Plussbank gjerne vil ha, svarte han at ”Det var uro omkring min ansettelse som administrerende direktør i Sparebanken Sør. Men jeg fikk mandat til å ta fatt på oppgaven. Nå vil jeg vise at jeg kan håndtere den (¿).
Vel...