Hva vil skje med statsminister Gordon Browns politiske fremtid etter en rekke alvorlige valgnederlag siden han overtok Downing Street No 10 etter Tony Blair? Vil han bli kastet av sitt eget parti, noe som kan skje etter et valgnederlag i neste underhusvalg om to år, eller vil Brown avfinne seg med sin politiske skjebne og trekke seg før valget?

Partiets landsmøte i neste måned, som av Browns kritikere betraktes som en festival med eksistensiell politisk angst, kan gi det svar at han blir sittende med den oppgave å gi Labour en ny valg seier om to år.

Etter tre lokale valgnederlag som har skapt stor uro i Labour, kom nederlaget i valgkretsen Glasgow East nylig som det store sjokk. Partiets kandidat Margaret Curran tapte kretsen til SNP, det skotske nasjonalistpartiet som arbeider for et uavhengig Skottland innenfor EU. «Det ser ut til at vi ikke er valgbare noe sted, og det er en uholdbar situasjon», var kommentaren fra et tidligere medlem av regjeringen. Og skotten Brown opplevde det forsmedelige at hans eget folk avviste ham.

Kritikerne lister opp en rekke argumenter som de mener forklarer Gordon Browns politiske misère. Først og fremst hans økende tilbøyelighet til under press å omgå sannheten med stadig mindre edruelighet. Det gjelder også hans triksing med statistikk og hans glede av å markedsføre feilaktige historiske sammenligninger. Men ifølge det ledende politiske tidsskriftet The Economist er Gordon Brown i første rekke en elendig kommunikator, og denne svakhet har fått katastrofale følger for Labour. Velgerne forstår ikke hva han vil fortelle dem.

Hva må partiet gjøre dersom det aksepterer at nederlagets signaler er klare, og at opposisjonen er sterkere enn Browns oppfatning av den som politiske moromenn? Den liberale, uavhengige avisen The Guardian er kommet til at enten må partiet redde ham eller fjerne ham ut av den truende politiske ulykke.

I den aktive britiske politiske pressens analyse av Labours dilemma blir det pekt på at de politiske omkostninger av å fjerne Brown så kort tid etter at partiet droppet Blair vil måtte bli enorme. Så å si samtlige partidelegerte i Underhuset støttet Brown. Å fjerne ham nå, ville synes absurd. Derfor blir han sittende.

Den offisielle partilinje er «business as usual». De tre alvorlige valgnederlag har, heter det, sin årsak i den globale prisstigning på mat og brennstoff. Gordon Brown som selv var en vellykket finansminister i en årrekke, skulle være best skikket til å ta seg slike problemer.

Men bak kulissene ser man tidligere regjerings— og underhusmedlemmer anonymt kvesse knivene. En populær situasjonsbeskrivelse er denne: Fra å være et parti for folket er vi blitt et parti uten et folk. Når en politisk situasjon ikke lenger er holdbar, skjer det alltid noe. Men i dag vet vi ikke hva det blir. Gordon Browns valgnederlag i London, Glasgow og andre sikre labourkretser betyr at partiet ikke lenger kan hevde å ha en politisk base.

Ifølge aktuelle meningsmålinger ville Labour ved et valg nå lide sitt alvorligste valgnederlag siden 1945. Like alvorlig som de konservatives apokalypse i 1997. Det som ville være igjen av et stort Labour ville være et venstrevridd miniparti.

Dette skremmer Labours og Tony Blairs gamle allierte som har blitt vant seg til å hente i land gigantiske valgseire og ikke kan tenke seg en ny lang natt i politisk opposisjon.

Den dystre politiske analyse går videre enn til Gordon Brown. Storbritannias aktuelle økonomiske problem finner man i det forhold at landets gamle industrielle økonomi nå dør, og at klassestrukturen endrer seg. Det har gått ut over partistemmer som Labour tradisjonelt har støttet seg på. Noe tilsvarende skjer også med de konservative, men partiet synes å hanskes bedre med problemene enn Labour. Dessuten er de konservative med sin elastiske pragmatisme bedre skikket enn Labour til å møte de nye problemer som terrorisme og innvandring. Og hva enda verre er: Kravet fra de nasjonalistiske partier i Wales og Skottland om uavhengighet av England har svekket Labours posisjon i områder som i generasjoner har vært partiets hjertebarn.

Tony Blair klarte å binde sammen det kompliserte sosiale landskap og bygge opp en politisk koalisjon som resulterte i politisk seier. Det synes ikke Brown å kunne utrette. Nå hevdes det at hans politikk og politiske handlinger kan utrydde partiet på samme måte som det liberale parti så å si forsvant etter den andre verdenskrig. En slik tragedie kan være avgjørende for at utenriksminister David Milleband (43) har lansert seg selv som Browns etterfølger. Men sannsynligvis vil han vente til etter et valgnederlag å sikte mot statsministerstillingen.

For både utenriksministeren og alle andre prøver nå å gjøre det beste ut av situasjonen og fremstå samlet utad. De vet at en katastrofe ved neste valg vil kunne bety et tiår eller mer i politisk ørkenvandring.