Den Gud give et Embede,

Den give Han også forstand

Gammel dansk bønn

Ville du ha ansatt Øystein Djupedal som administrerende direktør dersom du var styreleder i en milliardbedrift? Neppe. Men som fylkesmann vil han ha overoppsyn med forvaltningsorganer og kommuner som forvalter milliardbeløp. Eller som rådmann i Lillesand dersom du var ordfører Arne Thomassen på jakt etter ny administrasjonsleder? Neppe. Han ville kanskje blitt innkalt til intervju for kuriositetens skyld. Men SVs fornyingsminister Heidi Grande Røys har i imidlertid funnet sin partifelle nærmest overkvalifisert til å bekle en av Norges fremste embetsstillinger, som statens øverste representant og administrative leder og toppbyråkrat i et av våre fylker.

Vi taler her om en politiker som ble sparket fra sitt verv som statsråd og som ble vraket av sin egen regjering som kandidat til fylkesmannsembetet i sin egen landsdel, forbigått av en partifelle med langt mindre ansiennitet og fremtredende posisjoner i hans eget parti.

Man skal lete lenge i norsk politisk historie eller norsk forvaltningshistorie for å finne maken til opprør og protester mot en embetsutnevnelse som den utnevnelsen av Øystein Djupedal som fylkesordfører i Aust-Agder har utløst – om det i det hele tatt finnes paralleller. Når selv Djupedals egne partifeller i Aust Agder, sammen med Arbeiderpartiets fylkesordfører, partiets arendalsordfører og partiets lokale stortingsrepresentanter i fylket reiser seg i protest og hudfletter oppnevnelsen, har vi med en maktbrynde av historiske dimensjoner å gjøre. Jeg kan ikke erindre et tilsvarende politisk opprør i full offentlighet. Og det er en arroganse grensende til det stalinistiske når verken SV eller Aps sentrale tillitsvalgte blir konsultert eller informert på forhånd av deres egen regjering.

Reaksjonene har i hovedsak gått på prosessen – at regjeringen har fraveket all anstendighet og offentlig saksbehandlingskutyme for å løse et internt personalproblem i SV og tredd en uønsket kandidat ned over sakesløse austegder. Prosessen har vært langt fra formelt kurant, slik statsminister Jens Stoltenberg og fornyingsminister Heidi Grande Røys famlende har søkt å fremstille den. Og det er et alvorlig tankekors i denne saken at en av fylkesmennenes

viktigste funksjoner er å behandle klagesaker og utøve lovlighetskontroll overfor kommunene, ikke minst når det gjelder uryddige prosesser. Hadde en tilsvarende sak blitt klaget inn for fylkesmannen i Aust-Agder, ville han ha måttet forlange en utførlig begrunnelse for å fravike normale prosedyrer. Heidi Grande Røys har gitt en begrunnelse som alle ser ikke står til troende. Den er bare pinlig.

Men Djupedal-affæren bør også utløse en debatt om avdankede politikeres kvalifikasjoner for å fylle den viktigste offentlige lederstillingen i fylkene. Om det norske samfunn og norsk offentlig forvaltning er tjent med at fylkesmannsembetene fungerer som politikkens Fretex – en resirkuleringsfilial for stortingspolitikere som vil avslutte sitt yrkesliv med et fett embete. For fylkesmannsembetet er i utgangspunktet et rent forvaltningsorgan hvor fylkesmannen leder et byråkrati med en rekke forvaltnings— og kontrollfunksjoner rettet mot statsetater og kommuner hvor ikke minst ivaretakelsen av borgernes rettssikkerhet står sentralt. Kompetansemessig bør det derfor stilles de samme krav til kvalifikasjoner til lederkompetanse som til toppbyråkratene i departementene. Hva fylkesmannsembetet ikke er, er en politisk stilling.

Ikke desto mindre er 14 av 18 fylkesmannsembeter i dag besatt av avdankede politikere. De fleste av dem ville under normale omstendigheter aldri ha blitt tilbudt en ordinær lederjobb på tilsvarende nivå, verken i det statlige byråkrati eller i privat virksomhet. Den kompetanse de måtte ha ervervet som politikere er ikke særlig kvalifiserende i forhold til 99 prosent av de administrative arbeidsoppgaver fylkesmannsembetet daglig ivaretar. Et ørlite politisk rom er gitt fylkesmennene i instruksen hvor det heter at embetet skal ”virke til gavn og beste for fylket”. Men selv det hjemler ikke noen form for politisk aktivisme som bryter med den nøytrale og lojale embetsmannsrollen. Aksjonen bedre stamvei til Sørlandet fikk ikke fylkesmennene i agderfylkene med seg til Oslo for å gå i demonstrasjonstog på Karl Johan for E 18 sammen med sørlandske skipsredere og agderbispen.

Selvsagt kan en profilert politikers kjendisstatus gi fylkesmannsembetet en ekstra oppmerksomhet utad, som Kåre Willoch som fylkesmann i Oslo og Akershus og Sigbjørn Johnsen i Hedmark. Men det er mer i kraft av deres aktiviteter utenom fylkesmannsembetet enn i deres myndighetsutøvelse som fylkesmenn. Kåre Willoch etablerte seg som en slags privatpraktiserende politisk fribytter i det offentlige rom, mens Sigbjørn Johnsen har vært mer kjent som pensjonsutreder enn som fylkesmann de siste årene. Og skal de profittere på sin forhenværende status som politikere i rollen som fylkesmenn, bør de i hvert fall være allment respekterte og nyte tillit i det politisk-administrative miljø. Det kan man neppe si om Øystein Djupedal, som selv i sitt eget parti er så kontroversiell at utnevnelsen blir pepet ut av partifellene i Aust-Agder.

Og det er et skrikende paradoks at mens man i det amerikanske politiske system er ryddige nok ved hvert presidentskifte til å skifte ut de mange offentlige tjenestemenn som er blitt politisk utnevnt av presidenten, gjør man det stikk motsatte i Norge. Her skal en statsminister Erna Solberg eller en statsminister Siv Jensen måtte forholde seg til tidligere politiske motstandere, som SV-erne Inge Ryan og Øystein Djupedal, i rollene som regjeringens lojale tjenere i fylkene. Eller Jens Stoltenberg og den høyt profilerte Frp-eren, Lodve Solholm, som den rødgrønne regjeringens lojale tjener og forlengede arm i Møre og Romsdal. En politisk perversjon.

Skiftende norske regjeringer har utviklet fylkesmannsembetet til å bli en forvaltningsmessig bastard – et fett frynsegode i tillegg til stortingspensjonen for partiveteraner, hvor det ikke spørres etter formelle eller reelle kvalifikasjoner, men om du er en verdig trengende politiker. Slike utnevnelser setter denne delen av vårt forvaltningssystem i vanry og må oppfattes som en hån mot de kvalifiserte søkere man holder for narr gjennom en pro formen utlysning og tilsettingsprosess. Til de politiske utnevnelsene til slutt blir for provoserende også for partifellene, velgerne og innbyggerne – som i Aust-Agder denne gang.

D jupedal-saken bør utløse en gjennomgripende debatt om hva man vil med fylkesmannsembetet. Skal det være en kårstue for politiske odelsbønder eller en moderne lederstilling i pakt med kravene til embetsutnevnelser og lederstillinger i den øvrige norske statsforvaltning?

Og apropos Øystein Djupedal – det danske sitatet innledningsvis ikke en påstand, men en from bønn.