En kamerat av meg som har tjent hard valuta for Norge som sjømann og oljearbeider i snart femti år, bruker å si: «Vi er visst blitt en belastning for landet nå – de får bare skyte oss». Det er nok mange av dem som har slitt og arbeidet for det norske fellesskapet gjennom mange tiår, som føler seg utsatt for mistenkeliggjøring og stigmatisering når helse og krefter svikter. De trodde jo at det norske velferdssamfunnet var bygd på en sosial kontrakt som ga trygghet; «Du skal arbeide etter evne og motta etter behov». Når behovene nå melder seg i form av dårlig helse og aldersplager, er det noen som starter heksejakten på dem som må melde pass i arbeidslivet.
Høyres intellektuelle alibi Kristin Clemet i den såkalte Tenketanken Civita hevder jo at sykefravær og økt uføretrygding er et uttrykk for «dårlig arbeidsmoral og at det må tas «et oppgjør med trygdesystemet» i Norge. Hun er ikke alene. Både Siv Jensen, Erna Solberg, den nye Høyrestjernen Thorbjørn Røe Isaksen og politikere langt inn i regjeringen spiller samme melodien.
Det bildet de forsøker å skape av det norske samfunnet stemmer dårlig med det vi kan lese ut av statistikken: Syv av ti voksne norske kvinner og nærmere åtte av ti voksne norske menn er i arbeidslivet. Vi ligger helt i toppsjiktet i Europa, og dette er en av de viktigste grunnene til at Norge er et rikt land. De fleste europeiske land ligger omkring ti prosentpoeng lavere når det gjelder andel sysselsatte.
I løpet av de siste tiårene har det vært gjennomført omstillinger og nedbemanning som har ført til at norsk økonomi står sterkt i internasjonale sammenligninger. Den høye yrkesdeltakelsen og den høye arbeidsproduktiviteten i Norge er minst like viktige som tilgangene på olje og gass.
Xstrata Nikkelverk i Kristiansand er et eksempel; I 70-åra hadde verket omkring 1700 ansatte. I dag er antall ansatte under en tredjedel og det produseres tre ganger så mye nikkel. Også i den offentlige sektoren har det skjedd store omstillinger. Bare tenk på Posten og Televerket, der mange tusen årsverk er blitt borte.
En av årsakene til at vi har hatt økende uføretrygding og økende sykefravær i Norge er nettopp de store omstillingene og det harde produktivitetspresset. Alle som har noenlunde føling med arbeidslivet i Norge vet jo at personalsjefer, bedriftsleger og kanskje til og med tillitsvalgte har hjulpet til med å skaffe uføretrygd eller AFP for dem som har mulighet til det når det skal nedbemannes i virksomheten. Vi vet også at omstillingene i seg selv skaper en utrygghet som ofte fører til psykiske og fysiske lidelser og problemer som gjør at mange må si farvel til arbeidslivet.
En annen årsak til uføretrygding og sykefravær er den høye yrkesdeltakelsen i seg selv. Vi har mange inne i arbeidslivet som ikke ville hatt store muligheter til å skaffe seg lønnet arbeid mange andre land. Det er snakk om arbeidstakere som av helsemessige og andre grunner blir regnet som «marginal» arbeidskraft. Det sier seg selv at sykefraværet og faren for å endre som uføretrygdet er større blant disse enn i andre grupper av arbeidstakere. Den viktigste forutsetningen for å få både lønn under sykdom og uføretrygd er jo nettopp deltakelse i arbeidslivet.
Den aller viktigste grunnen til økt uføretrygding er likevel det faktum at vi nå er inne i en periode med sterk aldring i befolkningen. De store fødselskullene fra det første tiåret etter 2. verdenskrig begynner å nærme seg pensjonsalderen (1945-kullet er 65 neste år) og andelen eldre i befolkningen vokser sterkt. Og det er et helt objektivt forhold som oppstår med høyere alder: Flere blir sykere og skrøpelige. Og det gjenspeiler seg i statistikken. Det er ikke nødvendig med medisinsk embetseksamen for å forstå dette. Det er nok å se seg rundt.
Det fins selvsagt både trygdemisbruk og misbruk av sykelønnsordningene. Til nå i år skal det være anmeldt nærmere 1000 personer for trygdemisbruk av i gjennomsnitt 100.000 kr. Det er all grunn til å ta dette alvorlig. Det svekker den alminnelige tilliten til velferdsstaten, men dreier seg likevel om et begrenset fenomen.
NAV-reformen ble gjennomført i et optimistisk forsøk på å redusere tilgangen på uføretrygdede gjennom et administrativt grep. Et av Nav— problemene kunne man forutse på forhånd: Det er aldri lett å slå sammen tre ulike organisasjoner med tre ulike kulturer til én. I stedet for produktivitetsgevinster fører slike fusjoner ofte til produktivitetstap på grunn av alle møtene og seminarene, alle de nye rutinene, alle de nye sjefene og alle de gamle og nye konfliktene.
Et annet og mer alvorlig Nav-problem er at politikerne ga NAV mandat til i sterkere grad å bruke «pisk» for å redusere tilgangen på uføretrygdede. Med de tunge trendene som har ført til økning i uføretrygd og sykefravær, kunne man forutse at heller ikke det ville være noen enkel oppgave. Og mange av Navs kunder har nok følt at de har vært utsatt for et press og en mistenksomhet som ikke har gjort deres liv lettere. Dette har selvsagt også vært en stor belastning for de ansatte i Nav, i tillegg til de utfordringene fusjonen i seg selv stiller dem overfor. Summen av dette har ført til de Nav-problemene Riksrevisjonen nå har pekt på.