**Av Vidar Udjus
kommentator**
I mitt forrige yrkesaktive liv jobbet jeg i Utenriksdepartementet. En av de første lærdommene jeg ble innprentet på vei inn i diplomatiet var tilbakeholdenhet i forhold til media. Stort sett alle henvendelser skulle videreformidles til han som den gang bar tittelen pressetalsmann.
Med årene er det lempet noe på dette regimet. Men det grunnleggende ligger fast: Interne vurderinger må forbli nettopp det. Sensitive vurderinger og åpenhjertig omtale av andre land og deres fremste representanter må for all del ikke komme ut.
Hver dag mottar både vårt eget UD og andre lands utenriksdepartementer en rekke rapporter fra ambassader jorden rundt. Noen innberetninger sjaltes ut, andre blir små biter i et lappeteppe som til slutt utgjør landets utenrikspolitikk.
Rapportene skal speile ambassadenes ærlige mening. Jo friere rapportene er i omtalen av regjeringsmedlemmer eller andre nøkkelpersoner, desto høyere graderes de. Sagt mer folkelig; desto flauere blir det hvis de lekker ut.
Sist gang det ble virkelig flaut for vår hjemlige regjering var da Aftenposten i fjor sommer offentliggjorde et dokument skrevet av FN-ambassadør Mona Juul. Hun ga en svært åpenhjertig vurdering av Ban Ki-moon, i realiteten et karakterdrap på FNs generalsekretær. Dokumentet gikk verden rundt. Sjelden har vår ellers så velformulerte og ordrike utenriksminister Jonas Gahr Støre vært mer tilknappet i kommentarene.
Like pinlige som slike dokumenter er for byråkratiene, er de interessante for alle oss på utsiden. Ikke fordi offentliggjøringen av de amerikanske rapportene vil føre til en bedre verden. Men fordi de vil gi oss et bedre innblikk i hvilke vurderinger som ligger til grunn for forholdet mellom stormakten og andre land.
Dette er ikke sladder på høyt nivå. Det er verdifull kunnskap.
Det er lyset som Leonard Cohen beskriver.