Dette fraværet koster hvert år mange milliarder kroner over statsbudsjettet. Bare for å betale for økningen i fraværet de siste seks månedene, må regjeringen ut med 3,2 milliarder kroner ekstra. Slik kan det ikke fortsette.
Det har da også statsminister Jens Stoltenberg (Ap) gitt klar beskjed om i forbindelse med at partene i arbeidslivet nå skal fremforhandle en ny avtale om et inkluderende arbeidsliv. Etter tidligere å ha blitt stanset effektivt og brutalt av LO, vektlegger regjeringssjefen denne gangen samarbeid i langt sterkere grad. Det er i og for seg prisverdig, men Stoltenberg må ikke la LO styre en høyst nødvendig reform av sykelønnsordningen.
Dessverre ser det ut til at mektige pamper i fagbevegelsen allerede har satt seg på bakbeina. Selv de svært moderate forslagene Stoltenberg lanserte i forrige uke, har fått de mest bakstreberske kreftene i LO til å rasle med sablene.
Antydninger om mer standandardiserte lengder på sykemeldinger, obligatoriske melderutiner for sykemeldte, strengere krav til deltakelse på tiltak samt bruk av rådgivende leger som kan utfordre fastlegen ved lengre tids fravær, avfeies av enkelte i LO-systemet som ”borgerlige forslag”. De samme LO-lederne har selv stort sett ingen konstruktive forslag å bidra med, bortset fra tomme honnørord som ”dialog”.
Den avtalen om inkluderende arbeidsliv som nå går ut, er ikke i nærheten av å ha redusert sykefraværet slik målsettingen var. Det er stort problem, også for arbeidstakernes egne organisasjoner. Klarer ikke fagbevegelsen i de nye forhandlingene å bidra med konstrutive løsninger som bringer sykefraværet markert nedover, kan langt mer dramatiske løsninger tvinge seg fram.