I en tid med økt erkjennelse av hva kunnskap kan bety for individ og samfunn, rangerer utdanning høyt på den politiske dagsorden. Norges viktigste ressurs er ikke olje— og gassformuen vår, men det vi kaller humankapitalen: det vi vet og kan, vår evne til å være, lære, tenke, forske, skape og gjøre.

I løpet av få år har vi fått nye utdanningsreformer på alle nivå. Både i Norge og resten av OECD-området har reformarbeidet hatt en klar tendens til skifte av tyngdepunkt. Kunnskaps- og læringssynet er blitt sterkere lenket opp mot nyttehensyn i et kompetansedrevet samfunn. Kunnskapsløftet har et skarpt fokus på målbare læringsresultat og grunnleggende ferdigheter. Hvert skolefag har fått mer tydelige og etterprøvbare kompetansemål, og læringsutbyttet i basisfag evalueres jevnlig gjennom nasjonale prøver og internasjonale tester. PISA- og PIRLS-tester av elevenes kunnskaper og ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag har blitt omfattet med stadig større offentlig interesse.

Siden skolens viktigste oppgave er læring, trenger vi fokus på og forventninger om økt læringsutbytte for flere. Samtidig er det betimelig å stille flere utfordrende spørsmål. Hva er egentlig vårt kunnskaps-, lærings- og danningssyn? Finnes det en felles tolkning av hva som er de viktigste utfordringene i skolen? Påvirker OECD med sine tester politikeres og folks tanker om skolen sterkere enn de overordnede målene og prinsippene som er nedfelt i i læreplandokumentene? Har vi forskjøvet tyngdepunktet så mye at skolen i praksis nedprioriterer viktige oppgaver som ikke automatisk er uttrykt gjennom faglige kompetansemål?

I 1999 holdt daværende statsråd Jon Lilletun et foredrag med tittel «Skulen sine verdiar – Pontoppidans eller Røkkes?»

«Kor skal norsk skule gå inn i det nye årtusenet,» spurte han. «Skal vi framleis sjå på skulen som ein normativ samfunnsinstitusjon? Eller skal vi i sterkare grad forskyve tyngdepunktet og vektleggje meir skulen si rolle som instrument for å produsere den kunnskapen og kompetansen som næringsliv og marknad i framtida spør etter, investere på dei områda der resultata lettast lar seg måle gjennom auka verdiskaping og velstand?»

For Jon Lilletun var alltid skolens hovedoppdrag å bidra til utvikling av «gagns» mennesker i vid forstand. I et slikt lys er utdanning og danning to sider av samme sak. Vi trenger en skole som kan gjøre Norge til en stadig mer konkurransedyktig kunnskapsnasjon. Samtidig trenger skolens normative og identitetsbyggende arbeid å styrkes. Lilletun støttet seg i foredraget til sosiologiprofessor Rune Slagstad:

«Mer enn noe annet roper dagens situasjon på lærere som kan oppdra til samfunnsånd, og som kan gi identitet til en skole som et moraldannende fellesskap.»

Det nasjonale verdi- og utviklingsnettverket «Skal-skal ikke» har i seks år stått i bresjen for lokalt utviklingsarbeid i barnehager og skoler i ca. 50 kommuner over hele landet, flere av disse i Agder. Sosial, kulturell og etisk kompetanse har stått i fokus for arbeidet. I konferansen «Barnehage og skole med bærekraft, lærekraft og værekraft» i Kristiansand denne uken løfter nettverket bl.a. fram hovedessensen i en Unescorapport fra 1996 om livslang læring i det 21.århundre: All bærekraftig læring må bygge på fire hovedsøyler: learning to know, learning to do, learning to live together og learning to be.

I lys av en slik lærings- og danningsforståelse bør både politikere, skolefolk og foreldre la seg utfordre av spørsmålene stilt i invitasjonen til konfereransen : Hvordan sørge for læring med solid bærekraft? Hvordan skape økt lærekraft og stimulere ekte skaperglede og utforskertrang? Hva er viktigst for å gi barn og unge værekraft, mot og evne til å mestre sine liv, tenke kritisk, handle etisk og miljøbevisst?

En bærekraftig utdanningspolitikk bør forankres i bredest mulig enighet om skolens samfunnsoppdrag. Det er derfor løfterikt at Stortingets utdanningskomité torsdag i forrige uke kom til enighet om formuleringene i ny formålsparagraf for grunnopplæringa. Skolen skal fortsatt bidra til å utvikle «gagns» mennesker med danning og lærelyst. Den skal gi barn og unge hjelp til å «utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet». Elevene skal møtes med tillit, respekt og krav.

Hva vil det si å mestre sine liv? Ingen kan vite hva dagens seksåringer vil møte når de i 2030 sannsynligvis er ferdige med sitt utdanningsløp og utfordres til livsmestring som voksne i yrke og samfunn. Men vi kan tenke oss at verden vil ha «krympet» og blitt stadig mindre, og at mangfoldet har «vokst» seg større. Utfordringer fra klima- og miljøtrussel, terror og krig, fattigdomskløft og etniske og religiøse spenninger vil ganske sikkert fordre kunnskap og kompetanse langt utover grunnleggende ferdigheter i lesing, skriving, matematikk og IKT.

Med enighet om ny formålsparagraf er den siste steinen lagt på plass i skolens nye læreplanbyggverk. Formålsbestemmelsen representerer selve grunnsteinen i samfunnsmandatet og skal være mer enn en hustavle med vakre visjoner som pryder skolens vegg. Det påhviler derfor både politikere, foreldre og lærere å se til at hverdagens læringspraksis ivaretar bredden i danningsoppdraget og ikke påvirkes ensidig av instrumentalisme og kunnskapens nytteverdi. Ikke alt som teller, kan telles.

Vi trenger også i fremtiden politiske stemmer som Jon Lilletuns, som minner oss om at skolens egentligste oppdrag er å bidra til å skape menneskeverd. Vi trenger fortsatt modige fagstemmer som for eksempel professor Tom Tillers, som utfordrer skarpt gjennom å etterlyse en nullvisjon når det gjelder unge menneskers knekte selvbilder. Flere enn Skal-skal ikke bør også være mer opptatt av både værekraft, lærekraft og bærekraft i hverdagens pedagogikk, og forsterke sitt fokus på sosial, kulturell og etisk kompetanse. I alt dette er det trolig bedre anvendt tid å lytte til Unesco enn til OECD.