Kjetil Rekdals straffespark i den dramatiske kampen mot Brasil sitter klistret i min hukommelse. Det var ingen over og heller ingen ved siden i en periode. Han var den sympatiske fotballspilleren som under VM i Mexico lot seg bevege og fortelle det norske folk om et eller annet i familien som hadde rørt ham kraftig og satt ham ut av mental balanse. Han var bokstavelig satt ut av laget, men kom innpå og scoret. Etter kampen lot Rekdal følelsene komme til uttrykk. Han fikk sympati.

Det var neppe familiære problemer som førte til at den samme Rekdal blåste ut mot den tidligere promilledømte Eirik Bakke da Aalesund og Brann møttes til oppgjør i eliteserien. Da fikk Bakke betegnelsen alkis av Rekdal. Oppkastet førte til at Rekdal ble henvist til tribunen i neste kamp. Oppgulpet var ufyselig. Og det var ikke første gangen munnen løp av med Rekdal. Spillerne i Aalesund er tidligere i år blitt offentlig utskjelt.

Med andre ord; han har ikke lært.

Rekdal var et forbilde, og er det kanskje for noen ennå. Men det må være som spiller. For meg er han en platt trener i eliteserien som ikke har kommet over puberteten på enkelte mellommenneskelige områder.

Tom Nordlie er også nådebegavet og geniforklart, i medgangstider. Den rause fotballtreneren som tar mer plass en ti mennesker til sammen i en sosial sammenheng, er også et forbilde, — når han ikke møter motgang.

Da jeg intervjuet Tom Nordlie på TVSør for noen år siden fikk han et enkelt spørsmål om hvorfor han nesten alltid bannet under intervjuer på radio og på TV, enten de var i opptak eller live. Nordlie ble noen sekunder satt ut, men kom seg raskt inn på banen og bortforklarte sin løsmunn.

Den norske sprangrytteren Tony Andrè Hansen er også et forbilde, for svært mange unge og ambisiøse ryttere i Norge. Hansen ble tatt i fusk under de olympiske lekene i fjor. Han blånekter for at hans hest Camiro var dopet. Frem til nå har idrettens rettsinstanser funnet det bevist at Hansen fusket, og Norge ble fratatt bronsemedaljene. Men Hansen nekter? Hvem skal de unge tro på?

Hva er det som får folk til å tukle med sin egen image?

Kjetil Rekdal har da ingen grunn til å skape seg et image som en løsmunnet fotballtrener fra Nordvestlandet som ikke klarer å passe måten. Eller for å si det med Gunder Tellefsen og en av hans legendariske replikker fra Vepserevyen: «Det er ikke det at han ikke har så lite vett, det er bare det at han kan'ke passe måten».

Rekdal har som mange andre eliteserietrenere et voldsomt press på seg. Oppnås det ikke resultater vet i hvert fall treneren at han sitter løst i stolen. Kanskje det er det mentale presset og kravet om resultater som får folk til å bli vippet av pinnen og bli så løsmunnet at de straffes i ettertid?

Da fotballforbundet engasjerte Egil Drillo Olsen som landslagstrener etter Hareide, ble folkene bak avgjørelsen betegnet som inkompetente.

Det er et eksempel på at selv når det er all mulig grunn til å tenke seg om, både en og tre ganger, kommer det uttalelser som aldri burde ha kommet.

Mange burde merke seg uttrykket om at det høyeste ønske for enkelte er å holde kjeft med tilbakevirkende kraft.

For meg fremstår Knut Tørum som et eksempel på hvordan det er mulig å oppføre seg både i medgang og motgang når han opptrer på TV-skjermen. Han bruker ikke de sterke uttrykkene. Tørum har ikke behov for det. Han forringer for eksempel ikke sine argumenter med bannord.

Et annet og lysende eksempel på et forbilde er Ole Gunnar Solskjær. Han jåler seg ikke til med ord og fakter. Og som forbilde er han fortreffelig.

Forbilder er viktige fordi de er inspiratorer. Ikke bare på idrettsarenaen, men i veldig mange andre sammenhenger. Barn oppfatter gjerne sine foreldre som forbilder. Derfor er mange foreldre opptatt av hvordan de oppfører seg, hvordan de snakker, hva de gjør og hva de ikke gjør. Integriteten hos barn gror og utvikler seg innenfor en familie. Det viser hvor viktig sosiale rammer er. I en familie uten bruk av bannord forblir det hos barna et inntrykk av at dette ikke tilhører vokabularet, i hvert fall i de rammer som det familiemessige og sosiale nettverk representerer. Dersom noen foreldre i fotballmiljøet har forsøkt å innprente sine barn om verdighet i og ved fotballarenaen, er i hvert fall Kjetil Rekdal en av de største bidragsytere til å rive ned forestillingene om den mest elementære folkeskikk. At Tom Nordlie og mange andre norske ledere og fotballspillere til stadighet banner på TV er også et bidrag til forflatning av språket og et forsøk på å legitimere at bannord skal være en del av det alminnelige språk som brukes på tv og i radio.

Vi trenger forbilder. Vi trenger noen eller noe å strekke oss etter. De fleste har et forbilde. En som de synes mener noe godt, skriver noe godt eller oppfører seg på en måte som er forbilledlig. Det er en del av utviklingen, og nødvendigvis ikke forbeholdt barn og unge. De voksne har også forbilder. Hvem er det som ikke i voksen alder tenker tilbake på hva egne foreldre har bidratt med i barndom, ungdom og oppvekst?

Et forbilde kan i mange tilfeller også bety en trygghet.

Når Kjetil Rekdal er i fri dressur skaper han utrygghet, fordi han forsøker å legitimere noe som ikke skal være tillatt.