Dette er et velmenende og velfungerende tiltak som tjener både det offentlige og de enkeltpersonene som deltar. Motivasjonskurset for alenemødre bør være et foregangseksempel også for andre grupper trygdemottagere.Norge har en av verdens beste sosiale ordninger for unge aleneforsørgere. De mottar en overgangsstønad som skal dekke livsoppholdet i en periode på tre år. Dersom de studerer eller deltar i en annen form for opplæring, kan de i tillegg få stønad til barnepass, også dette i en periode på tre år.I praksis kan alenemødre langt på vei få dekket sine utgifter til utdanning eller opplæring. Denne tilretteleggingen er, så vidt vi har brakt på det rene, ganske unik i internasjonal sammenheng. Men Norge ligger langt fremme når det gjelder generelle rettigheter til spe— og småbarnsforeldre, og det skulle bare mangle at ikke også enslige forsørgere nøt godt av den fremtidsrettede satsingen på småbarnsforeldre.Særordningen beregnet for unge alenemødre er en god investering i hjelp til selvhjelp for en gruppe kvinner som ellers ville få både praktiske og økonomiske vanskeligheter med å ta en utdanning.Men til tross for at studiestøtten eksisterer, er det mange som ikke benytter seg av ordningen. Målet må være å få flest mulig alenemødre til å ta imot tilbudet om utdanning eller opplæring mens barna er små, slik at de kan forsørge seg selv og sine barn på en trygg måte senere. Motivasjonskurset er et av de viktigste virkemidlene til å få de unge kvinnene i gang, og tiltaket kan vise til gode resultater. De fleste som deltar på motivasjonskurset begynner i jobb eller tar utdanning etterpå. Kurset gir nemlig mersmak. I tillegg til at deltagerne får støtte og opplæring, er det også et møtested der kvinnene danner nettverk og inspirerer hverandre til å finne løsninger. «For meg har det vært veldig godt å ha noe å gå til, i stedet for bare å være hjemme,» uttrykte en av kursdeltagerne i gårsdagens utgave av Fædrelandsvennen.Vi tror ikke hun er den eneste som opplever at det kan være ensomt å gå hjemme og leve av trygd. Progresjonen blant deltagerne i dette prosjektet bør være en oppmuntring til arbeidskontor og trygdeetat også på andre områder. Aleneforsørgere er ikke den eneste gruppen som kan trenge et motivasjonskurs for å komme ut av trygdesystemet og videre i livet. I den store, og stadig økende gruppen som går på attføring, vil det utvilsomt være trygdemottakere som med riktig veiledning og muligheter for omskolering vil kunne komme tilbake til arbeidslivet. Dette må være motiverende både for trygdemottakere og den norske trygdeetaten.