Statsminister Jens Stoltenbergs ønske om å delprivatisere Statoil med et pennestrøk, viste seg å være en forhastet fremgangsmåte. Etter at ti av partiets fylkeslag har gått imot statsministeren i denne saken, må han sette ned tempoet i prosessen. Likevel skal det mye til for at han ikke til slutt får det som han vil. Det dreier seg rett nok om en sak der sterke følelser settes i sving, men en dyst mellom partiets smalede toppledelse og en opposisjon anført av Oslos Britt Hildeng har alle ingredienser i seg til å ende med at ledelsen trekker det lengste strået.Da er det verre at denne saken også har mobilisert partiets virkelige old-timere. Jens Chr. Hauge, Haakon Lie, Finn Lied og Tor Aspengren er ingen hvem som helst. De utgjør den gjenlevende garde av partiets industristrateger fra den første etterkrigstiden. Spørsmålet er bare om de er for gamle til å ha noen avgjørende innflytelse på beslutninger som den som nå skal fattes. Det er ikke til å komme fra at det piper fra hornet på veggen mer enn det tordner i møterommene.Privatisering er et følsomt ord i arbeiderpartisammenheng. Det har vi ikke minst sett flere eksempler på i vår egen landsdel. Frontene står steilt og ordskiftene blir harde når ordet privatisering nevnes. I denne saken dreier det seg heller ikke om småpenger og politiske sidehensyn, det er den industripolitiske juvelen i kronen, Statoil, som skal under hammeren. Det er for dem som brenner for saken nesten like sentralt som om de offentlige kjernetjenestene, skole, helse og eldreomsorg, skulle overdras private.Overfor slike utsikter er det ikke underlig at Stoltenberg får føling med partiets grunnfjell. Det må han ta hensyn til i tiden som kommer. Det vil føre galt av sted å forsøke å overkjøre motstanden. I stedet er Stoltenberg nå tvunget til å finne en pedagogikk for en utsatt seier. Klarer han ikke det, blir det nederlag, og det har han faktisk ikke råd til. Dette er hans første store nappetak med motkrefter i egne rekker, om vi unntar den indre dramatikk som endte med at Thorbjørn Jagland trakk seg som Arbeiderpartiets statsministerkandidat.Jens Stoltenberg må overbevise partiets grunnplan om at industripolitikk ikke stiller de samme krav til statlig engasjement som yting av grunnleggende velferdstjenester. Dette kan synes enkelt for folk som ikke er vokst opp i Arbeiderpartiet, men er i virkeligheten svært vanskelig. For det er en sosialdemokratisk spesialitet å vektlegge statlig involvering i næringsvirksomhet som en naturlig del av det å bygge et samfunn med trygghet for arbeid og likhet som et langsiktig sosialt mål.Derfor får vi denne diskusjonen nå. Og stillingen er på sett og vis ny. Statlig industripolitikk ble utfordret på en annen måte da Jernverket, Kongsberg Våpenfabrikk og Syd-Varanger ble avviklet. Da hadde vi med bedrifter i krise å gjøre. Denne gangen dreier det seg om en virksomhet som skuffer inn penger og som forhåpentlig skal gjøre det i mange tiår fremover. Da blir utfordringen også større for partiledelsen. Dagene som kommer vil vise om Stoltenberg vinner fram med sitt syn.