Samtidig viser denne tildragelsen oss enda en av velferdsstatens grenser. Når ungdommen er ferdig med grunnskolen, holder det offentlige bare undervisningen, ikke bøkene. Logikken i dette er ikke lett å få tak på. Sannsynligvis finnes den bare i hodene til medlemmene av Stortingets finanskomité.Saklig sett er det ingen grunn til at elevene selv må holde seg med lærebøker i videregående skole. Men i et land, der altfor mye av det offentliges utgifter er bundet opp til overføringer som holder det geografisk tungdrevne ved landet vår i hevd, er dette nok et eksempel på at sosialt utjevnende velferdstiltak prioriteres lavere enn geografisk utjevnende innsats. Riktignok fester ikke klassestempelet ved videregående utdanning som i det gamle gymnasets tid, om det kan være en medvirkende årsak til at noen av de politiske ungdomspartienes kamp for gratis lærebøker aldri er blitt kronet med hell.Men noen har det utmerket slik ordningen nå fungerer. Forlagene tjener penger i et marked der stadige utskiftninger og oppdateringer gir sikker fortjeneste i et stabilt marked. Det er ikke mye av bokproduksjonen i Norge som har så årviss etterspørsel som lærebokproduksjonen for skoleverket. Og forfatterne håver også inn sitt, uansett hvem som betaler.Det for så vidt greit nok, men noen ganger har vi følelsen av at omsetningen av bøker holdes kunstig høyt oppe gjennom en vanhellig allianse av forlag, skolefolk og fagbokforfattere. Gamle bøker kasseres og ny kommer til uten at det er strengt nødvendig å ha det slik. Det er som med merkeklær, sykler, sportsutstyr og alt annet unge mennesker skal utstyres med. Kravene settes nådeløst overfor foreldre som ikke kan annet enn å punge ut.Særlig på lærebokfronten kunne skolen gå foran med et godt eksempel. Det er ikke forlagenes og lærebokforfatternes tarv skolene skal ivareta gjennom pensumlistene, men elevenes. Det er deres behov for læring som skal styre bokinnkjøpene, ikke lærernes individuelle smak eller godhug for en flink kollegas skriveprosjekter.Nå er det ikke gitt at alt dette vil bli bedre om det offentlige betalte gildet. Kjøpere som ikke har kontroll over sitt eget marked vil alltid komme i knipa. Men dersom det offentlige selv betalte bøkene, ville markedsmakten bli så mye større enn når elever og foreldre tvinges til å gjøre opp for handlelister de selv ikke har satt opp. Selv om vi beholder ordningen med privatfinansierte bøker må akkurat dette ordnes opp i. Den som betaler skal også ha det avgjørende ord med hva som kjøpes. Det er enkel markedslogikk i det — logikk som daglig brytes i den videregående skole.